Translate this page

Meny

Søk på nettstedet:

Stikkord: teori

Hva er kildekritikk?

Hva er kildekritikk?

keyboard-943739_640

Litt forenklet kan vi si at kildekritikk er å kontrollere fakta. Før du bruker informasjon du har funnet, må du vurdere kilden som informasjonen kommer fra, og bedømme hvor troverdig den er.  Kildekritikk ble utviklet av historikere allerede på 1800-tallet og er i dag i bruk på de fleste fagområder.[1] Det er mye som i utgangspunktet kan være kilder: dokumenter, bøker, bilder, media, gjenstander og utsagn, for å nevne noe.

Det er vanlig å skille mellom primærkilder og sekundærkilder. En sekundærkilde er en gjengivelse eller tolkning av en primærkilde, for eksempel et sitat av et sitat. Det kan innebære at stoffet har blitt fordreid, forvansket eller rett og slett feiltolket.[2] Vi har jo alle hørt om fjæra som ble til ti høns. I de fleste fag bør man derfor bruke primærkilder når det er mulig. Du kan bruke sekundærkilder når norske forskere henviser til utenlandske og kanskje vanskelig tilgjengelige kilder. Det er også i orden å bruke sekundærkilder dersom du vet at disse er pålitelige. Når det gjelder kilder på Internett, kan det være problematisk å avgjøre om noe er en primærkilde eller en sekundærkilde. Det er i det hele tatt problematisk å bruke informasjon dersom du ikke vet hvordan den er fremskaffet, hvorfor den er fremstilt, eller i hvilken grad den er til å stole på. Det minste du må vite om informasjon før du bruker den, er:

  • Hva slags informasjon er dette?
  • Hvem har skrevet/laget den?
  • Hvilket innhold har informasjonen?
  • Når ble informasjonen laget?
  • Hvor ble informasjonen publisert?
  • For hvem ble informasjonen publisert?
  • Hvorfor ble informasjonen laget?

 

Mange syns det er rart å måtte stille slike konstruerte spørsmål. Men når du skal lese og vurdere en tekst, er det nettopp disse spørsmålene du skal ha i bakhodet. På Internett finnes utallige tekster i ulike sjangere side om side – både tradisjonelle medietekster, personlige fortellinger og nye artikler som er skrevet av roboter. Da er det nødvendig å være årvåken. Når du har funnet en tekst du ønsker å bruke, bør du vurdere den. Her er ytterligere eksempler på spørsmål du kan stille:

  • Hva slags tekst er dette?
    • Er det en avisartikkel?
    • Er det en forskningsrapport?
    • Eller er det en bloggtekst?
  • Hva er tekstens kilde, det vil si: Hva/hvem har laget den?
    • En avisartikkel har en kjent forfatter og har en redaktør som står ansvarlig.
    • En forskningsrapport har en kjent forfatter, men hvem er denne forskeren? Er andre forskere enig i resultatene? Hvor gammel er rapporten?
    • En blogg har stort sett én forfatter. En bloggs særpreg er at den i varierende grad er subjektiv og er skrevet for å fremme synspunkter. Du kan finne formelle og svært gode fagblogger, men de er fortsatt noens meninger. Har forfatteren underbygget påstandene med henvisning til forskning?
  • I hvilken kontekst foreligger/opptrer kilden i? Kan det ha noe å si for troverdigheten til din egen tekst om du bruker denne informasjonen?
    • En avis har alltid en kontekst, f.eks. et omdømme og en eier, og er sjelden helt objektiv.
    • En forskningsrapport har alltid en kontekst: Den kan være sponset, forskerne har et perspektiv, de har en betraktning om hva som eksisterer, og de har ofte et mål med forskningen.
    • En blogger har alltid en kontekst: Hvilket omdømme har bloggen? Hva slags type blogg er dette? Er bloggeren sponset eller personlig opptatt av temaet?

[1] (Bertnes & Tuseth, 2012, s. 71)

[2] (Bertnes & Tuseth, 2012, s. 72)

Moderne Kollokvie – Personlig Læringsnettverk (PLN)

Moderne Kollokvie – Personlig Læringsnettverk (PLN)

Forkortelsen PLN står for Personlig læringsnettverk, og har sin opprinnelse i konnektivismen (Siemen, G & Downes, S, 2005). Å ha et PLN handler om å lage og ha forbindelser og bygge personlig relasjoner med for eksempel andre lærere, skoleledere, professorer og eksperter over hele verden. Uansett hvor du er i verden er det alltid noen på nettet som er tilgjengelig for å svare på spørsmål, dele sin kompetanse eller bare prate om hva som skjer. PLN handler om å dele ideer, ressurser, samarbeid og læring. Typiske trekk ved PLN er at det er et globalt læringsnettverk, men dine kontakter i Norge og ikke minst dine kolleger inngår!

Formålet med denne teksten er å forklare hva PLN er og hjelpe deg å forstå hvorfor lærere lager sin egen PLN – eller faktisk har et allerede! Du skaper, bruker og tar del i ulike former for ressurser i et nettverk. Du velger selv ressurser til ditt PLN som du anser som interessante for deg, for å utvikle deg og øke din kompetanse (Wikipedia).

Et personlig læringsnettverk (PLN) er et nettverk av mennesker som du har kontakt med for å lære (Tobin,1998)

Et personlig læringsnettverk består av et sett verktøy, strategier og metoder for å lære. Dette nettverket foregår omtrent alltid med andre. I og med at PLN er personlig kan et PLN variere fra person til person. I et PLN finner du kommunikasjon via sosiale medier som Twitter, Facebook og LinkedIn. Andre verktøy som Google docs, Etherpad, blogg og wiki er som regel skriveverktøyet. Avansert konferanseverktøy blir i visse sammenhenger brukt som Skype og Adobe Connect. For å håndtere all informasjonen som finnes på nett brukes i stor grad RSS og sosiale bokmerkesystemer. Et PLN endrer seg over tid, sammen med deltageren(e). Hvilke verktøy som brukes varierer over tid og hvilke personer som samhandler varierer – alt etter hva man jobber med. Det er altså innholdet som avgjør hvilke verktøy som brukes og hvordan man jobber.

PLN

Wikipedia tolker et PLN som en subjektiv sak. Min opplevelse er at et personlig læringsnettverk er et uformelt læringsnettverk av flere lærende. Mennesker er alltid informasjonssøkende, og spesielt de du finner i kommunikasjonskanaler på nett. Du finner mennesker som du samarbeider eller bare kommuniserer med på forskjellige plattformer. Dette bidrar til informasjonsutveksling som danner grunnlag for læring som regel hos alle parter. Deling av informasjon og diskusjon har alltid vært en del av en læringsprosess, men i dag foregår det i digitale medier som en type digital kollokviegruppe. Det som også er endret fra tidligere er at man har kanskje flere typer PLN, et PLN for hvert emne eller tema – eller for å løse et praktisk problem! De nye interaksjonsvertøyene muliggjør samarbeid på tvers av fag, studier og landegrenser. Veldig ofte diskuterer man saker på Twitter eller andre sosiale nettsteder med mennesker man ikke kjenner i det hele tatt. Man kan få svar på spørsmål av fagpersoner som ikke var mulig tidligere. Hastigheten er også vesentlig. På Twitter kan man få svar direkte av departement og statsråder, bare minutter etter at meldingen er kvitret. Som regel er det heller ikke begrensinger på hvem og hvor mange som kan delta i diskusjonene. Disse holdes i åpne forum og det er i de fleste tilfellene ønsket at så mange som mulig deltar i debatten. Du finner store åpne PLN og små lukkede, men de fleste PLN er åpne, tema og situasjonsbestemte.

I et PLN lager man og har forbindelser til for eksempel andre lærere, skoleledere, professorer og eksperter som man bygger personlige relasjoner til. Dette kan være mennesker på internett fra andre steder i verden og privat i lokalmiljøet, for eksempel på egen arbeidsplass. I et PLN kan man samtale om hva som skjer, svare på og stille spørsmål, samarbeide og dele idéer og ressurser (fra en studentrefleksjon 2015)

Kan det brukes i skolen?

Svend Andreas Horgen skriver i sin blogg at sosiale medier og nye Web 2.0-baserte verktøy gir helt nye muligheter for personlig tilpasset læring. Ved å fokusere på personlig læringsstrategier, personlig nettverksbygging og personlig bruk av nettbasert verktøy vil læringen kunne bli personlig tilpasset. Han skriver videre at dette er interessant i pedagogisk sammenheng blant annet på høgskolene.

 I stede for at læreren skal individuelt tilpasse undervisning og aktiviteter til studentene, tilsier en PLN-metodikk at studentene selv skal bidra aktivt i sin egen individtilpasning. Med utgangspunkt i læringsutbytter og sitt stadig voksende PLN, formes kunnskap, forståelse og egne læringsaktiviteter for hver enkelt student. Læreren kan fortsatt tilby noe grunnleggende undervisning og læringsressurser til alle, men fungerer i hovedsak som tilrettelegger og veileder. Studentene lærer sammen i nettverk, og utnytter også nettverk av fageksperter utenfor studiesituasjonen. Dette er på mange måter forenlig med et sosiokonstruktivistisk læringssyn. Har studenten et problem eller skal utføre et gjøremål? Søker studenten ny innsikt og forståelse? Ulike elementer av PLN-et kan anvendes i ulike situasjoner, men hva er best og mest effektivt? PLN handler også om meta-læring: hvordan bygge og anvende sitt PLN best mulig over tid. 

PLN

Mange har et PLN uten å vite om det. Det er en betegnelse på en måte å samhandle med sine medmennesker på for å dele informasjon og få en personlig læringsutvikling. Læring i et vakuum er statisk læring, læring i kommunikasjon og dialog er livslang læring. Et PLN er veien til livslang læring.

Ditt personlige læringsnettverk finner du privat og på nett:
  • Facebook – der du følger sider og personer, og deltar i diskusjoner
  • Twitter – der du følger ulike firma og personer, og deltar i diskusjoner
  •  LinkedIn – der du følger ulike firma og deltar på forums her (http://www.linkedin.com)
  •  Youtube – der finner du mange lærerike videoer (i nær sagt alt du kan tenke deg)
  •  G+ – sosialt nettverk der du følger sider og personer, og deltar i diskusjoner
  •  Skrive selv og/eller følge med på blogger
  •  SlideShare – der du følger personer (http://www.slideshare.net)
  •  Lync, Skype, Hangout, Facebook osv til diskusjoner
  •  Podcasts (Itunes e.l.)

De åpne digitale plattformene som finnes på nettet gir næring til livslang læring ved at man utvikler nye strategier og metoder for læring, man bygger nye nettverk av fagfeller hvor den faglige samtalen ofte er åpen for alle som igjen deler mange typer ressurser, man jobber mer effektivt fordi man får hjelp og informasjon på kort tid, man finne nye samarbeidspartnere som kan gi ny næring til nye fagfelt og man øker kunnskapsnivået til mange – kontinuerlig.

(Redigert og endret august 2014, januar 2015 og reblogget i 2017)

Vil avslutte denne leksjonen med et sitat av Tim Berners-Lee som fant opp World Wide Web (før vi fant opp PLN som begrep);

Potensialet i blandingen av mennesker og maskiner som arbeider sammen og kommuniserer via nettet kan være enorm (Bernesr-Lee, 1998)

 

Hvordan står det egentlig til med vår informasjonskompetanse?

Hvordan står det egentlig til med vår informasjonskompetanse?

Vi vet i dag at store deler av studentmassen ikke har kunnskap om hvordan og hvor de finner relevant faginformasjon.[1] De kan søke seg frem til mange ting på sekunder, men det er mye som tyder på at mange ikke evner å vurdere hvilke kilder som er best egnet og mest troverdige i ulike situasjoner.[2]. Faktum er at de fleste i liten grad sjekker det de finner på nettet.[3] Som lærer ser jeg at mange studenter gjengir ukritisk det første og beste de finner på Internett. Det er problematisk fordi de fleste skoler har innført nye studentaktive arbeidsformer som legger mindre vekt på et fast pensum og større vekt på selvstendig informasjonssøk. I tillegg stilles det krav om skriftlige arbeider som inneholder solid og godt underbygget informasjon. Det er ikke slik at om man lærer informasjonssøk en gang, så kan man det. Hvert fag har sine ressurser, synonymer og ikke minst fagspråk. Informasjonskompetanse er fagspesifikt og må stadig øves på. Vi må alle ha opplæring i informasjonssøk og kildekritikk med konkret trening i hvert enkelt fag.

Informasjonskompetanse
Informasjonskompetanse må læres.

For de aller fleste er Internett den raskeste og enkleste veien til informasjon, fordi den gir tilgang til et nærmest ubegrenset mangfold av informasjon overalt og døgnet rundt. Utfordringen ligger i at alle som har noe å formidle, kan presentere det de vil for hele verden. På Internett finner du forskere, journalister og seriøse informatører side om side med politiske aktivister med en bestemt agenda, konspirasjonsteoretikere, fanatikere og mennesker som driver med desinformasjon av ulike årsaker. Det er enkelt å formidle useriøs eller falsk informasjon i seriøs innpakning. Ja, nettet er et oppkomme av informasjon av varierende kvalitet. I forbindelse med det amerikanske presidentvalget i 2016 mente 23 prosent av amerikanerne at de hadde delt falske politiske nyheter. 14 prosent sa de bevisst hadde delt falske nyheter.[4] I og med at det er såpass enkelt å endre eller bearbeide tekster, får vi utfordringer når det gjelder å bedømme originalitet og pålitelighet. Vi må stole på egen kildekritisk kompetanse. Hvor kommer informasjonen fra? Hvilken kilde er dette, og kan jeg stole på den? Hva er kildens agenda? Jeg har tidligere nevnt nykommerne «fake news» og «alternative fakta», men sensasjonsjournalistikk og politisk propaganda er og har alltid vært en stor utfordring for oss. Vi mennesker ser verden fra ett perspektiv av gangen, og våre sanser og følelser og vår fornuft kan bedra oss. Det er så lett å tro og bli ledet. Det er naturlig for oss å være kritiske, selv små barn viser kritiske evner. Men å være kritisk til påstander som er formidlet av en, eller noe, man har tillit til, er ikke så lett.

Forskere har en god del data på våre søkemetoder.[5] Nye former for lesemønster har dukket opp sammen med Internett. Vi leser ved å skumlese horisontalt gjennom titler, innhold og sammendrag for å se hva som er å finne. Forskerne sier at det nesten kan virke som om vi går på nettet for å unngå å lese i tradisjonell forstand. For eksempel har de funnet at vi leser kanskje bare én eller to sider fra en faglig artikkel for deretter å «sprette» videre til nye sider. Dette kaller de «ekornoppførsel». Forskerne har også funnet ut at en typisk akademiker har et sterkt forbrukerinstinkt på informasjon. Disse laster ned og samler på masse – spesielt når det er gratis. Når det gjelder tidsskrifter på nett, leser eller ser rundt 60 prosent av brukerne på maks tre sider. De bruker vanligvis mellom fire og åtte minutter på dette, og kommer aldri tilbake. Folk bruker mye tid på å finne veien rundt: De bruker faktisk like mye tid på å finne stoffet som å se på det de fant. Forskerne har funnet at vi har stor tro på egne søkeferdigheter, men at vi ikke nødvendigvis er så gode som vi tror. De konkluderer med at «young people are dangerously lacking information skills».[6] Ungdom er dyktige til å bruke datamaskiner og søke etter informasjon på nettet, men de har ofte problemer med å definere sitt informasjonsbehov i skolearbeid. De har ingen klar søkestrategi, og de er dårlige til å vurdere kilder kritisk. Denne tendensen går igjen i en annen rapport, og her kommer det også frem at ungdommer i stor grad bruker de søkeressursene som de er vant til, uansett formål. Det vil si Google og Wikipedia.[7] Vi vet at unge mener at lærebøker er en kilde de alltid kan stole på, etterfulgt av forlagenes nettsider. Mindre enn 20 prosent av barn og unge stoler på nettaviser og Wikipedia. Det er derfor et paradoks at en så stor andel likevel velger å bare bruke Wikipedia i skoleoppgaver.[8]

Kilder:

[1] (Education_for_Change, 2012)

[2] (Frønes & Narvhus, 2012; Spurkland & Blikstad-Balas, 2016)

[3] (Skog, 2015) (Klokke, 2014)

[4] (Barthel, Mitchell & Holcomb, 2016)

[5] (Rowlands et al., 2008)

[6] (Education_for_Change, 2012)

[7] (Connaway, White, Lanclos & Cornu, 2013)

[8] (Egeberg et al., 2011).

Bokens del 1: Å samle

Bokens del 1: Å samle

I min tid på barneskolen bestod skoletimene av både å høre på læreren, lese, jobbe i grupper og gjøre noe praktisk. I tillegg var det ofte mange fremføringer. Om jeg konseptualiserer denne læringsprosessen, vil du se at først samlet jeg informasjon, så var jeg aktiv i samarbeid med de andre for å prosessere informasjonen, og jeg gjorde noe aktivt for å lære før jeg fremførte for klassen. Å fremføre kan vi kalle deling. Vi deler i dag både på sosiale medier, i en innlevering til lærer og i form av eksamen, og vi viser frem til venner og familie. Dette kalles ferdighetene for det 21. århundret. Det har blitt skrevet mye om hvilke ferdigheter som er viktige for fremtiden, og mange har laget lister over hva vi bør kunne. Blant disse er det tre ferdigheter som skiller seg ut, og disse har blitt bokas tre deler:

  1. Informasjons- og kommunikasjonskompetanse – å samle
  2. Aktiv læring og livslang læring– å lære
  3. Å leve i verden og presentere – å dele

 

For å lære trenger vi informasjon. Å finne rett, riktig og god informasjon er dessverre en utfordring i dag. Informasjonskompetanse, kildekritikk og ikke minst kritisk tenkning er de viktigste ferdighetene vi må ha i en verden som svømmer over av informasjon, falske nyheter, alternative fakta[1] og falske anklager. Del 1 tar for seg informasjonskompetanse og hva det betyr å tenke kritisk, og beskriver hva kildekritikk er. For å finne god informasjon trenger du å vite hvordan Internett er organisert, og du vil få tips om hvordan du kan søke. I samleprosessen inngår digital lesing og digitale notater. Å lese på papir og digitalt er ikke helt det samme, derfor skal vi her se nærmere på digital lesing og hvordan du noterer og strukturerer digital informasjon.

Å samle
Å samle – digital studieteknikk

Kunnskap og ferdigheter om hvordan og hvor man finner og til slutt bruker informasjon, har man bruk for hele livet. Man trenger en godt balansert informasjonsmengde fra både trykte kilder og digitale ressurser. Informasjonskompetanse, kildekritikk og ikke minst kritisk tenkning er viktige ferdigheter.

Kort oppsummert innebærer det å samle informasjon til læringsarbeidet

  1. å kunne søke og finne riktig og god informasjon (informasjonskompetanse),
  2. å kvalitetssikre den (kildekritikk),
  3. å kritisk analysere den (kritisk tenkning)
  4. og å organisere den (kunnskap om systemer).

[1] President Donald Trump har en tendens til å døpe nyheter for fake news, og hans administrasjon har funnet på uttrykket alternative facts. Hva falske nyheter og alternative fakta egentlig er, henger ofte sammen med perspektiver i en sak. At CNN er blitt holdt ute i kulden av USAs president, og at han kalle nyheter fra denne kanalen for fake news, gjør noe med den offentlige debatten. Vi kan ikke lenger stole på informasjon fra presidenter og nyhetsformidlere, slik vi tidligere har kunnet gjøre i Vesten.

 

Bokens del 2: Å lære

Bokens del 2: Å lære

I min tid på barneskolen bestod skoletimene av både å høre på læreren, lese, jobbe i grupper og gjøre noe praktisk. I tillegg var det ofte mange fremføringer. Om jeg konseptualiserer denne læringsprosessen, vil du se at først samlet jeg informasjon, så var jeg aktiv i samarbeid med de andre for å prosessere informasjonen, og jeg gjorde noe aktivt for å lære før jeg fremførte for klassen. Å fremføre kan vi kalle deling. Vi deler i dag både på sosiale medier, i en innlevering til lærer og i form av eksamen, og vi viser frem til venner og familie. Dette kalles ferdighetene for det 21. århundret. Det har blitt skrevet mye om hvilke ferdigheter som er viktige for fremtiden, og mange har laget lister over hva vi bør kunne. Blant disse er det tre ferdigheter som skiller seg ut, og disse har blitt bokas tre deler:

  1. Informasjons- og kommunikasjonskompetanse – å samle
  2. Aktiv læring og livslang læring– å lære
  3. Å leve i verden og presentere – å dele

Å lære er naturlig for oss, og vi gjør det gjennom hele livet. Nå bruker vi større del av livet vårt i det formelle studieløpet enn tidligere, vi har andre verktøy for læring, og forskere vet mer om hvordan vi lærer. Sjelden tenker vi over hvordan vi lærer. Del 2 tar for seg nettopp dette: hvordan du lærer. For skal du bli god til å lære, må du vite dette, og også hva som må til for å lære bedre og mer effektivt. Teksten tar for seg hva kunnskap er, og hvordan du best kan lære sammen med andre. For å lære må du jobbe med stoffet, og derfor vil du finne en del om å skrive og å reflektere seg til læring.

For å bli god på noe må du forstå hva du skal gjøre, og du må øve. Slik er det også i læringsarbeid. Du må vite hva målet er, og hvordan du skal lære for å komme dit. I denne delen skal vi se på selve læringsarbeidet: Hva er kunnskap? Hvordan lærer vi? Hvordan bør du jobbe for å få best mulig resultat?

Teoretikere trodde lenge at all læring foregår bare inni hodet vårt. Blant annet derfor har elever de siste hundre årene måttet sitte stille og arbeide alene på hver sin pult og har blitt testet individuelt. Hjemme har foreldre fulgt opp med å stille opp et arbeidsbord på barnerommet der lekser skal gjøres. Å skaffe seg en utdannelse har vært og er viktig i vårt samfunn fordi skolegang og kunnskap kan gi oss en trygg jobb og et meningsfullt liv. De siste hundre årene har hver generasjon klatret noen trinn videre på utdanningsstigen. Læring avler læring, og jo mer man kan, desto lettere er man i stand til å lære mer. En beslektet hypotese er at formell utdanning gir ferdigheter som setter en i stand til å lære mer.[1] Mange tenker derfor at det er i skolen vi lærer – ikke på fritiden. Uformell kunnskap verdsettes i mindre grad, blant annet fordi den er så tungvint å måle.[2] Sannheten er at mange lærer langt mer på fritiden enn i skolen. Vi har i dag tilgang til hele verdens kunnskapsbase med et tastetrykk. Lurer vi på noe, slår vi det opp. Hadde det vært slik at læring var en ensom aktivitet, og at alt skal læres i skolen, hadde vi ikke lært noen ting de første årene av vårt liv, før vi begynner på skolen.

Ved å høre på en god foreleser settes hjernen i gang, og vi bruker hjernen aktivt og kobler det vi kan fra før, med den nye informasjonen. Vi har da en god forutsetning for at all den informasjonen vi mottar, kan bli kunnskap. Dette tror jeg er en av grunnene til at opplæringsfilmer og forelesninger på YouTube har blitt så populært. Gode forelesere engasjerer, og via Internett har vi tilgang til vanvittig mange i nær sagt alle fagfelt. Når du i etterkant av en forelesning bearbeider stoffet gjennom å gjøre noe aktivt, bygger du kunnskap. Motsatt gir det å høre på en lite engasjerende forelesning, eller lese noe du ikke har forutsetninger for å forstå faglig, dårlige forutsetninger for læring. Dette setter ikke i gang dine indre aktiviteter i hjernen, og du klarer ikke å skape bilder i hodet ditt slik at du kan koble gammelt og nytt.

Å lære - digital studieteknikk
Å lære – digital studieteknikk

 

[1] (Hægeland, 2002)

[2] (Kompetanse_Norge, u.å.)

Å dele og å presentere

Å dele og å presentere

I min tid på barneskolen bestod skoletimene av både å høre på læreren, lese, jobbe i grupper og gjøre noe praktisk. I tillegg var det ofte mange fremføringer. Om jeg konseptualiserer denne læringsprosessen, vil du se at først samlet jeg informasjon, så var jeg aktiv i samarbeid med de andre for å prosessere informasjonen, og jeg gjorde noe aktivt for å lære før jeg fremførte for klassen. Å fremføre kan vi kalle deling. Vi deler i dag både på sosiale medier, i en innlevering til lærer og i form av eksamen, og vi viser frem til venner og familie. Dette kalles ferdighetene for det 21. århundret. Det har blitt skrevet mye om hvilke ferdigheter som er viktige for fremtiden, og mange har laget lister over hva vi bør kunne. Blant disse er det tre ferdigheter som skiller seg ut, og disse har blitt bokas tre deler:

  1. Informasjons- og kommunikasjonskompetanse – å samle
  2. Aktiv læring og livslang læring– å lære
  3. Å leve i verden og presentere – å dele

I skolen er det mange krav om fremføringer. Å fremføre har jeg konseptualisert til å dele. Vi deler i dag på sosiale medier, vi deler hva vi har gjort, i en innlevering til lærer, vi deler hva vi har lært, med sensor på eksamen, og vi viser frem til venner og familie. Skal du bli god på deling og å presentere, må du vite hvordan du best presenterer, og hvilke verktøy du kan bruke.

Å dele kunnskap har vært en viktig del av den tradisjonelle skolen gjennom fremføringer, prøver og ikke minst eksamen. Skal du bli god på deling, må du vite hvordan du best deler, og hvilke verktøy du kan bruke. Del 3 tar for seg hvordan du kan presentere et stoff på best mulig måte. I tillegg vil du lære hvordan du kan dele lovlig på Internett og nå mange lesere eller seere.

I dag deler vi mer eller mindre alt med alle, både på godt og på vondt. Når stadig flere deler ressurser med andre, oppstår det en ny åpenhet som gjør at stadig mer informasjon og kunnskap blir tilgjengelig for flere. En god ressurs som blir delt mange ganger i et nettverk, går derfor igjennom en form for siling. Jeg vil tro at få ønsker å dele informasjon som er feil, middelmådig eller lite interessant. En slik form for deling har vi aldri tidligere hatt. Når mange deler en artikkel, blir det en form for kvalitetsstempel. Den deles ofte fordi den har et interessant og godt innhold, fordi den har et morsomt innhold eller fordi meningsytringen er engasjerende. Men hva som er middelmådig informasjon er også subjektivt. Samtidig har vi utviklet en bevisstløshet rundt deling, og vi har fått en deling av falsk og dårlig informasjon. Forskjell på disse delingsalternativene ligger hos delerne. Noen leser bare overskriften, og det spekulerer tekstprodusenter i. Andre er politisk eller religiøst motiverte. En del leser artikkelen nøye og setter sin ære i å dele riktig og interessant informasjon. Den som deler er med på å spre Skal vi bli gode på å dele rett, riktig og god informasjon, må vi lære oss informasjonskompetanse, og vi må lære å presentere informasjon på lovlig, etisk og riktig måte.

Å dele
Å dele – digital studieteknikk
Den digitale studenten

Den digitale studenten

Den digitale studenten har personlige digitale læringsnettverk

Digitale plattformer gir de digitale studentene mulighet til å holde kontakt med og følge mennesker over hele verden. De samarbeider og lærer gjennom nettverk på campus, men utnytter også aktivt nettverk av fageksperter utenfor studiesituasjonen. Den digitale studenten evner å bruke og utvide sitt nettverk ved å bygge relasjoner til medstudenter, lærere, skoleledere, professorer og eksperter over hele verden, for livslang læring i en omskiftelig verden.

 

Den digitale studenten har digital informasjonskompetanse

Den digitale studenten innser at denne har stadig behov for ny og mer informasjon. Den digitale studenten kan søke effektivt etter informasjon og har hensiktsmessige søkestrategier. Denne kan søke, lese kritisk, tolke, evaluere, samle, behandle, utnytte og ikke minst dele informasjon. Studenten forstår at korrekt og fullstendig informasjon er en forutsetning for gode beslutninger.

Den digitale studenten har digital kompetanse

Den digitale studenten jobber med digitale teknologier for å lære på best mulig måte. Denne har kjennskap til bruk av forskjellige digitale teknologier, og hvordan finne og vurdere nye. Denne jobber naturlig med flere digitale arbeidsmetoder, og kjenner fremgangsmåter og prosedyrer fordi den forstår de digitale systemene som er en del av sitt liv. Studenten kan søketeknikker og finner informasjon fordi den kjenner til hvordan systemer fungerer, og hvor de faglige ressursene er. I tillegg kan denne klassifisere, lagre og organisere informasjonen på smartest mulig måte, slik at den er lett å finne igjen. Den digitale studenten bruker digital studieteknikk ubevisst, fordi vedkommende har grunnleggende digital kompetanse.

 

Den digitale studenten har digitale læringsferdigheter

Den digitale studenten har helt andre handlingsmønster, arbeidsprosesser og arbeidsmetoder i læringsarbeidet enn tidligere, analoge studenter hadde. Denne kan overføre arbeidsmetoder til nye teknologier og kombinere mange teknologier i arbeidsprosessene. Blant annet har denne en større kondisjon i å lese på skjerm og nett, bruker skytjenester til å samskrive og samler alt læringsarbeid i eksempelvis notatverktøy, både for å holde orden i notatene og for å få en god og effektiv arbeidsflyt. Den digitale studenten erkjenner at uformell læring er en stor del av læringsarbeidet gjennom hele livet.

 

Den digitale studenten har faglig digital kompetanse

Den digitale studenten bruker mange forskjellige fagrelaterte digitale teknologier og ressurser. Gjennom studietiden har denne skaffet seg ferdigheter og oversikt som vil være til hjelp i læringsarbeidet og siden i arbeidslivet. Denne har også lært å vurdere nye verktøy til faglig bruk. Samtidig deltar og bidrar denne til utviklingen av faget både i praksis og i den offentlige samtalen på nettet.

 

Den digitale studenten har digital mediekompetanse

Den digitale studenten har medie- og informasjonskompetanse. Studenten vet at ingen er upåvirkelige, og kan selv bruke virkemidler. Denne har ferdigheter og kunnskaper til å lese, forstå, produsere og publisere medierike fortellinger i form av film, lyd og andre sammensatte tekster. Den digitale studenten er en aktiv del av delingskulturen og kjenner lovverket som regulerer rettighetsbelagt programvare, film og musikk. Den digitale studenten finner lovlige gratis bilder og musikk på nettet og merker eget arbeid med Creative Commons-lisenser.

 

Den digitale studenten har digital dømmekraft

Den digitale studenten opptrer bevisst i det offentlige rom og vet at alt denne foretar seg, er søkbart. Studenten deler ikke film, lyd eller bilde av andre uten samtykke, fordi denne kjenner lovverket og utfordringene dette kan gi. Denne har tatt kontroll over sin egen digitale identitet og tar derfor ansvar for ikke å dele falsk og dårlig informasjon. Den digitale studenten presenterer informasjon på lovlig, etisk og riktig måte og bidrar til å gi samfunnet rett, riktig og god informasjon, som igjen gagner dennes synlige digitale identitet.

 

Nettstedstatistikk

  • 1 517 treff

Få epost ved nye innlegg

Oppgi epostadressen din og motta varsler om nye innlegg.

Bli med blant 47 andre abonnenter

Follow

Get the latest posts delivered to your mailbox: