Translate this page

Meny

Søk på nettstedet:

Stikkord: kildekritikk

Noen søketips i starten av et nytt studie

Noen søketips i starten av et nytt studie

Det har aldri vært viktigere å kunne søke effektivt etter informasjon og ha hensiktsmessige søkestrategier enn nå. Før du drar ut på et ørkesløst søk, bør du tenke over følgende:

  • Hva slags informasjon er det jeg trenger? Og hvor finner jeg den typen relevant informasjon?
  • Hva slags ressurser vil jeg bruke? Fagartikler? Nyheter?
  • Er det noen store fagressurser laget av fagmiljøer som det er naturlig å sjekke først? Kjenner jeg noen fagpersoner i faget? Hvilke personer kjen- ner jeg, eller har jeg tilgang til, som kan vite noe om dette? Bør jeg spørre

    bibliotekaren om dette?

  • Hvilke stikkord vil jeg bruke i søket? Finnes det synonymer eller spesifikke fagord som er bedre, som spisser søket mitt?

    Er du ute etter en fagartikkel eller informasjon som vil opptre i en fagartik- kel, vil du mest sannsynlig finne denne via artikkeldatabasen til biblioteket. Disse artiklene har du svært begrenset tilgang til via Google. Er det en gam- mel nyhetsartikkel du trenger tilgang til, vil du mest sannsynlig finne denne i en database til en avis og ikke på Google. Aviser har som regel biblioteket abonnement på. Som du nå forstår, er det ikke opplagt at du vil finne det du leter etter, via en søkemotor. Men la oss se litt på hvordan du bør søke om du faktisk trenger å søke på Internett (www).

    Er du ikke helt sikker på hva du trenger, er det lurt å begynne bredt og spisse søket etter hvert. Når du starter et søk, vil det komme opp mange svar du ikke har bruk for. Tidlig i studiet er du kanskje ikke klar over dette, og du bruker masse tid og energi på å lete og lese unødvendig mye. Du må bli mer gjerrig på din tid og søke effektivt. Du bør se på hva som går igjen i søkesva- rene du får. Hva er likt? Hvilke navn og faguttrykk går igjen? De som ikke kjenner faget godt nok, bruker ofte feil ord eller faguttrykk i søkene. Finn en synonymordbok, og bruk denne (tekstbehandleren på datamaskinen din har som regel en). Du kan også bruke en ordbok og Google Translate for å finne synonymer på mange språk. Det er nødvendigvis ikke feil det du prøver å søke med, men i faget har de kanskje tradisjon for andre ord og uttrykk, og da får du ikke de rette treffene. Synonymer er fagrelatert, og du bør undersøke hvilke ord som brukes i den aktuelle faglitteraturen:

    • Finn ut hva som er det korrekte faguttrykket, og hvilke andre ord som ofte går igjen sammen med faguttrykket. Lær deg viktige faguttrykk i faget. Husk at jeg tidligere tipset deg om å lage en egen fagordliste.
    • Finn ut hvilke fagpersoner som mange henviser til, og søk etter disse (ofte professorer eller gamle døde personligheter). Ved også å bruke disse nav- nene i søk vil du finne mange kilder i ditt fagfelt. Lær deg fagpersoners navn og faguttrykk som disse er opptatt av.
    • Et godt tips er å søke på din lærers navn. Ofte underviser amanuenser og professorer i det de er opptatt av, og de har som regel skrevet noe som kan være av interesse.
    • Skal du skrive en bachelor- eller mastergradsoppgave, så legg også til dette som søkeord. Det er lurt å lese mange slike oppgaver når du selv skal i gang. Å lese andres oppgaver gir deg en lettere inngang til stoffet. Men vær kildekritisk! Andre kan ha feil.

      Utfordringen med enkelte nettsteder er at en kan lese og finne noe av det innholdet en er ute etter, men at det er vanskelig å søke etter mer informasjon om emnet på dette nettstedet. Regjeringen.no har mange dokumenter i en database, men disse dukker ikke nødvendigvis opp via vanlig søk på Google. For å bedre tilgjengeligheten til informasjonen er emnekart begynt å bli vanlig praksis. Emnekart er en ISO-standard for å søke i dokumenter og informa- sjon. Emnekart består ofte av et sett med forskjellige emner eller temaer som er knyttet sammen i en assosiasjonsstruktur. Det vil si at dokumentene er lagret med tanke på at man skal kunne finne frem andre dokumenter som ligner eller har samme tema, i et søk. Stortinget, regjeringen og skatteetaten bruker slike emnekart for alle sine dokumenter. Inne på deres nettsider kan du søke på et stikkord, og mange forskjellige dokumenter kommer i svaret. Du slipper å være helt konkret på hva du vil ha, og det er bra, for det hender jo at vi ikke vet nøy- aktig hva vi vil ha. Det kan med andre ord være lurere å søke inne på offentlige nettsider enn i en søkemotor om det er informasjon fra slike organer en ønsker.

Bruk av boolske operander i søk

Bruk av boolske operander i søk

Boolske operander (tegn) brukes for å spisse søket i søkemotorer. Jeg bruker her Google som eksempel, men disse virker omtrent på samme måte i andre søkemotorer.

  • Tegnet + ligger automatisk i søkemotoren dersom du bare skriver to ord i søkefeltet. For eksempel oppfattes fjelltopp Notodden som fjelltopp + Notod- den. Søkemotoren henter ikke bare sider med begge ordene i, den vil også finne de nettsidene som bare har ordet fjelltopp, og de sidene med bare ordet Notodden. De nettstedene som er mest besøkt, vises først i funnene.
  • Frasesøk gjøres med bruk av anførselstegn. Du søker da etter nettsteder der to eller flere ord forekommer i en bestemt sammenheng. «Så har me juksa litt»78 gir et mer avgrenset søk enn så + har + me + juksa + litt. Anførsels- tegn leter opp sider som har den eksakte setningen i seg. I noen fag er det fraser som går igjen, som sitatet «Learning by doing» av pedagogen John Dewey.79 Ofte kan det være lurt å søke på slike kjente fraser for å finne ressurser i faget.
  • Et minustegn (–) betyr at du vil utelate noe fra søket. Det kan være at du vil finne frem til en hundesykdom, men ikke vil ha svar for en spesifikk rase: «HD på hund – schæfer». Da utelates svar med hunderasen schæfer.
  • Å søke på navn kan være en utfordring. Mange personer har samme etter- navn, derfor bør du alltid undersøke hvilke kombinasjoner som finnes av navnet du søker. Det kan være smart å bruke frasesøk, men vær klar over at et søk på «Alexander Bell» utelater sider som refererer til Alexan- der G. Bell. Og det kan være uheldig, ettersom den kjente oppfinneren heter Alexander Graham Bell. I tillegg kan navn ha forskjellige stavemåter. I pedagogikk brukes mye en russer med navn Vygotsky. Hans navn kan også staves Vygotskij.
  • Google og andre søkemotorer bryr seg sjelden om store og små bokstaver. Søk på London eller london gir samme svar. Søkemotorer overser tegn som !? og små hyppig brukte ord.
  • I dag kan det være svært interessant å finne hashtags (#), på norsk kalles disse emneknagg. Disse brukes til å kommentere og merke innhold på nettet. Det brukes både som et digitalt stikkord og som en kommentar. Ved å bruke for eksempel #hortenlove (emneknagg for profilering av byen Horten) vil du finne alle sider med denne emneknaggen.
  • Google har en del spennende forhåndsdefinerte funksjoner (operatører) som du kan bruke alene eller sammen med andre søkeord. Det finnes mange, gjør selv noen søk på «search operators» for å finne flere.
    define:konsept. Google leter opp definisjonen av ordet «konsept».
    filetype:PDF. Dette gir filtypen du søker.
    related: [adressen til et nettsted]. For å finne et tilsvarende nettsted.
    – Skriv direkte inn volum og måleenhet for å konvertere tall og måleen-
    het – eksempelvis miles (engelske mil) til kilometer, eller ounces til liter.
Vi lever i en filterboble      

Vi lever i en filterboble      

<Utsnitt av boken Digital studieteknikk av Marianne Hagelia (2017)>

filterboble
‘Vår egen lille personlige filterboble’ eller ‘ekkokammer’ som mange også kaller det.

Du legger igjen spor etter deg hver gang du bruker internett. Google, for eksempel, «lærer seg hvem du er» gjennom å ta vare på informasjon om deg som: hva du pleier å søke på, hva du pleier å gjøre på nett og den henter personlig informasjon du legger fra deg om hvem du er på forskjellige steder. Det er det de kaller «big data». Du har gjort noen valg og da er det dataspor som blir lagret til en annen gang, eller selges til andre[1]. Det er avslørt en sjokkerende mengde personlig informasjon om oss, slik som våre interesser, familieforhold, legning, venner, bekjente, politisk orientering, medisinske tilstander, kortinformasjon og mer. Denne informasjonen er nåtidens «olje» for markedsførere, ondsinnede hackere og kriminelle. Alle sammen ville sette stor pris på å få fatt i dine private søkedata. Noen aktører vet mer om deg enn andre. I dag lever vi i en verden der digitalt medieinnhold mer eller mindre er personalisert, det vil si at informasjon tilpasses deg og meg basert på våre dataspor. Det er for eksempel bevist at ved det amerikanske presidentvalget i 2016 ble det gitt politisk reklame direkte til brukere på nett på bakgrunn av slike data[2]. Dette vil bli den nye hverdagen.

Ifølge Googles egen personvernerklæring lagrer de ikke bare hva du har søkt etter, men også hva slags enhet du bruker, serienummeret til enhetene, hvilken operatør du bruker, IP-adresse og GPS-posisjon. Bruker du Gmail, vil Google også analysere epostene dine. Fordi vi nå bruker mobiltelefoner og ikke bare datamaskiner pønsker eksempelvis Google fort ut om du reiser samme sted hver dag, og antar derfor at du jobber på dette stedet. Dette kommer i tillegg til den informasjonen du eventuelt aktivt har forsynt Google med ved å fylle ut din eventuelle profil. Om du ikke har fylt ut dette, gjør Google en kvalifisert gjetning basert på aktiviteten din[3]. Et annet eksempel er om du søker etter en plass på Google Maps, vil Google vise deg hvor lang tid det tar å reise dit fordi den vet hvor du er etter at du har godtatt at mobilen sier hvor du er til enhver tid. Vi er selv med på å filtrere innholdet for oss på nett – om enn indirekte og ofte ubevisst.

Hvordan kom vi hit? At noen som vi ikke vet hvem er vet mer om oss enn vi er klar over selv? Det er flere kompliserte årsaker som det ikke her er plass til. I starten var årsaken at søkemotorer strebet etter å gi så gode svar for deg personlig som mulig. I 2005 innførte Google såkalt personalisert søk. Det betyr at de begynte å lagre mye mer data om deg. Søkeresultater gir deg individuelle svar relatert til din personlige profil. I praksis betyr det at to identiske søk kan gi forskjellige søkeresultater på to forskjellige maskiner til to forskjellige mennesker. Dette betyr at du faktisk kan få andre svar enn de din venn får. Ideen er at sjansen for å treffe rett på svaret ditt er større når søkemotoren «kjenner deg»[4]. Vi kaller dette «filterboblen». Det er ikke bare Google som gjør dette, også de fleste andre søkemotorer og sosiale medier gjør dette. Vi får se det algoritmene, alts de matematiske beregningene, tror vi vil se på bakgrunn av våre tidligere valg og søk, og ikke nødvendigvis det vi trenger [5]. Filterboblen er en utfordring for demokratiet og ikke minst en utfordring for studenter som skal lære nye fag.

Internett er egentlig bare en teknisk infrastruktur som er styrt av matematisk-logiske regler. Disse reglene er ikke hentet fra et lovverk, men algoritmer i datakoder laget av programmerere. Algoritmer er en fremgangsmåte eller instruksjoner for å løse forskjellige oppgaver. Det er algoritmer som gjør at Google vet at du søkte på sommerkjole og pyramidene. Det er også algoritmer som sier at «andre som har kjøpt dette produktet – har også kjøpt disse produktene» når du er inne i en nettbutikk. Det er algoritmer som bestemmer om jeg får se feriebildene til min venninne på Facebook eller fisketuren til min fetter, ofte ut i fra hvem jeg har mest med å gjøre gjennom interaksjon som chat, kommentarer og likes. Det er også algoritmene som bestemmer hvor relevant noe er, dvs. hvilken informasjon som til enhver tid fortjener vår oppmerksomhet. Vi kan si at algoritmer er produktive, i den forstand at de er med på å konstruere en bestemt framstilling av verden. En framstilling som er nøye planlagt gjennom klart definerte beregninger. Dette er et økende demokratisk problem. Et demokratisk frihetsbegrep innebærer tilgang på relevant informasjon for å kunne ta rasjonelle valg og felles beslutningsprosesser. Flere og flere roper nå et varsku for både demokrati og våre muligheter for kunnskapstilegnelse. De påpeker at ved å kombinere alle disse filtrene, alle disse algoritmene, så får vi det vi kaller for en filterboble, vårt eget begrensede informasjonsunivers. Det er problematisk at vi ikke selv får bestemme hva vi vil ha av informasjon, og at vi ikke vet hva som blir filtrert bort. Algoritmene har blitt de nye portvaktene for informasjon laget av uidentifiserbare programmerere. De erstatter tradisjonelle portvakter som redaktører og journalister, som tross alt er identifiserbare personer. I en verden der informasjon tilpasses og justeres hver enkelt, finnes det noen garanti for at vi har et felles utgangspunkt for en demokratisk diskusjon[6]?

Jan-Arve tipset meg om denne siden på NDLA om filterbobler. Ta en titt på filmen!

 

[1] Datamining – eller å borre etter data er den nye ”oljen”. Alt fra helt ufarlig informasjon om deg til personlig informasjon er til salgs ute på markedet. Du bruker ”gratis” programvare og betaler med din informasjon. Dette sier du ja til du når du huker av for at du godtar avtalevilkår når du melder deg inn steder eller oppretter en e-postadresse.

[2] (Grassegger & Krogerus, 2017) NRK beta :  Dataene som snudde verden på hodet

[3] (Valle, 2015) Teknisk ukeblad: Slik finner du ut hva Google vet om deg

[4] Dette kan du lese mer om hvis du søker på ”big data”. I dag samles enorme mengder informasjon om alle mennesker i hele verden i store databaser. Denne fragmenterte informasjonen kjøpes og selges som varer. Google har egne databaser, fordi ”alle bruker Google” og de har vært tidlig ute med Gmail (du logger deg på).

[5] Tips: se hele filmen på YouTube Eli Pariser: Beware online «filter bubbles» https://www.youtube.com/watch?v=B8ofWFx525s

[6] Bucher, Tina (2009) ”SOSIALE MEDIER OG FRIHETENS ALGORITMISKE BETINGELSER” http://tainabucher.com/wp-content/uploads/2009/08/Bucher-algo-frihet.pdf

Hvordan avsløre falske nyheter?

Hvordan avsløre falske nyheter?

Facbook har teamet opp med Medietilsynet og Faktisk for å komme falske nyheter til livs. Veldig bra tiltak, et av mange som må til for å komme dette utøyet til livs (om det noen gang er mulig…). 

I dag kom denne opp på Facebook

 

falske nyheter

Den ledet til en nettside hos Facbook med lenke videre til Medietilsynet og FaktiskMedietilsynets lenke fører til en side hvor de gir opplæring «Grunnlaget for mediekompetanse er at digitale medier er tilgjengelige for alle, og at både barn, voksne og eldre har ferdigheter til å bruke dem.» En flott side som bør undersøkes og gjennomgås spesielt av lærere!

Facbook proklamerer at «False news is harmful to our community, it makes the world less informed, and it erodes trust.» Med dette tiltaket ønsker de «å stoppe spredningen av falske nyheter på Facebook. Les mer om ‘arbeidet vi gjør’. Selv om Facebook mener de gjør alt de kan for å begrense spredningen, har du her noen tips til hva du bør se opp for (kopiert fra Facbook-siden):

  1. Vær skeptisk til overskrifter. Falske nyheter har ofte fengende overskrifter med bare store bokstaver og utropstegn. Hvis overskriften har sjokkerende påstander som virker utrolige, er de sannsynligvis det.
  2. Se nøye på URL-adressen. URL-adresser som oppleves som de er forfalsket eller ikke ser ut som de pleier, kan være et tegn på falske nyheter. Mange nettsteder som produserer falske nyheter, imiterer autentiske nyhetskilder ved å gjøre små endringer i URL-adressen. Du kan gå til nettstedet og sammenligne URL-adressen med etablerte kilder.
  3. Undersøk kilden. Forsikre deg om at nyheten er skrevet av en kilde du stoler på, og som har rykte på seg for å være korrekt. Hvis nyheten kommer fra en ukjent organisasjon, kan du sjekke Om-delen på Facebook-siden deres for å finne ut mer.
  4. Vær oppmerksom på uvanlig formatering. Mange nettsteder som produserer falske nyheter, har stavefeil eller klønete layout. Hvis du ser disse faresignalene, bør du være skeptisk til det du leser.
  5. Vurder bildene. Falske nyheter bruker ofte manipulerte bilder eller videoer. Noen ganger kan bildet være ekte, men tatt ut av sin sammenheng. Du kan søke på bildet for å sjekke hvor det kommer fra.
  6. Sjekk datoene. Falske nyheter kan inneholde tidslinjer som ikke gir mening, eller datoer for hendelser kan ha blitt endret.
  7. Dobbeltsjekk bevisene. Sjekk forfatterens kilder for å bekrefte at de er riktige. Hvis nyheten mangler bevis eller bruker ikke-navngitte eksperter, kan det bety at det er en falsk nyhet.
  8. Se på andre rapporter. Hvis ingen andre nyhetskilder rapporterer noe om nyheten, kan det tyde på at den er falsk. Hvis nyheten rapporteres av flere kilder du stoler på, er det mer sannsynlig at den er sann.
  9. Er nyheten en spøk? Noen ganger kan det være vanskelig å skille mellom falske nyheter og humor eller satire. Sjekk om kilden er kjent for å lage parodier, og om detaljene og stilen til nyheten tyder på at den bare er ment som en spøk.
  10. Noen nyheter er falske med hensikt. Vær kritisk til nyhetene du leser, og del bare nyheter som du vet er troverdige.

Det er også en fantastisk bloggpost her som du bør kikke på:

4 FAKE SITES TO TEACH STUDENTS WEBSITE EVALUATION

Som blant annet henviser til denne siden som …. er fake! 😀

Hva slags DELER vil du være?

Hva slags DELER vil du være?

Det har eksistert en delingskultur siden de første datanettverkene oppsto på 1960-tallet; selve ideen med Internett var nettopp å dele informasjon mellom forskere. Nå når Internett er blitt tilgjengelig for alle, har denne delekulturen blitt videreført[1]. Vi deler informasjon og gode ideer uten å tenke på å ta betalt for det. Denne dugnadskulturen har som vi har sett tidligere i boka bygget opp nettsteder som Wikipedia og «open source»-programvare, det vil si programmer som hvem som helst kan benytte seg av og redigere innholdet i.

Dugnadstankegangen kan forveksles med å kopiere og dele rettighetsbelagt programvare, film og musikk. Det er viktig å forstå forskjellen på å dele noe som er ment for deling, og å kopiere noe som er rettighetsbelagt (copyright). Kopiering av åndsverk er i seg selv ikke noe nytt. De fleste som hadde kassettspiller i 1980-årene, tok opp radioprogrammer og kopierte kassetter for så å dele med venner. Omfanget ble likevel ikke stort fordi det var så teknisk og tidsmessig krevende. Med digitaliseringen er det derimot blitt svært enkelt å kopiere og mangfoldiggjøre alle typer digitalt innhold. Det er en stor utfordring at det ikke bare er praktisk mulig, men faktisk ganske lett å kopiere tekster, programvare, filmer og musikk.

I dag deler vi mer eller mindre alt med alle. Både på godt og vondt. En artikkel som blir delt av mange er ofte et kvalitetsstempel. Når vi skaper tekster og deler disse med andre tar vi i bruk delingskulturen. I denne kultur er det naturlige å arbeide åpent og dele både med kollegaer og andre som er berørt eller interessert. Da skaper vi også grunnlag for en ny form for verdiskaping i samfunnet[2]. Samtidig har vi en bevisstløs deling av artikler på sosiale medier, og vi har fått en deling av falsk og dårlig informasjon. Forskjell på disse to delingsalternativene er brukeren, altså deleren. Hvilken type deler du er sier noe om hvem du er. Den informasjonen du deler gir din digitale identitet innhold. Alt du gjør er søkbart på nett og det danner et bilde av deg som person. Ved hjelp av Internett kan vi kommunisere og delta i debatt i det offentlige rom på en måte vi aldri tidligere har kunnet. Vil du ha et godt digitalt rykte bør du bruke studietiden til å bygge opp din faglige digitale identitet. Å presentere informasjon på lovlig, etisk og riktig måte er å gi samfunnet rett, riktig og god informasjon, som igjen vil styrke din digitale identitet.

Tidligere måtte man gå på skole for å lære media, du spesialiserte deg i et fag. Nå kan alle være medieprodusent. Film, lyd og bilde er kraftige medietekster og dele slikt av seg selv eller andre kan ha store konsekvenser senere i livet. Utfordringene står i kø ved så mange muligheter. For eksempel vil det å opptre i det offentlige rom alltid stille krav til vår dannelse, og ikke minst kunnskap om juss og etikette. I det hurtige skiftet fra analogt til digitalt fikk vi ikke med oss kunnskap om hva som er lov, etisk og rett å gjøre. Det er mye vi må kunne i dag om lovverk som før ble forvaltet av profesjoner.

Forfatter, filosof, redaktør og politiker Knut Olav Åmås har skrevet en flott kronikk som du bør lese: Det nye emojikratiet

[1] (NDLA, 2011; NRK, 2011)

[2] (Krokan, 2012, s. 26)

Internett er som en skog – et villnis hvor som det er lett å gå på tryne i!

Internett er som en skog – et villnis hvor som det er lett å gå på tryne i!

For de aller fleste er Internett den raskeste og enkleste veien til informasjon, fordi den gir tilgang til et nærmest ubegrenset mangfold av informasjon overalt og døgnet rundt. Utfordringen ligger i at alle som har noe å formidle, kan presentere det de vil for hele verden. På Internett finner du forskere, journalister og seriøse informatører side om side med politiske aktivister med en bestemt agenda, konspirasjonsteoretikere, fanatikere og mennesker som driver med desinformasjon av ulike årsaker.

informasjonskompetanse
Internett er som en skog, full av hindringer og du ser ikke mye om du er nærsynt.

Det er i dag enkelt å formidle useriøs eller falsk informasjon i seriøs innpakning. Ja, nettet er et oppkomme av informasjon av varierende kvalitet. I forbindelse med det amerikanske presidentvalget i 2016 mente 23 prosent av amerikanerne at de hadde delt falske politiske nyheter. 14 prosent sa de bevisst hadde delt falske nyheter.[1] I og med at det er såpass enkelt å endre eller bearbeide tekster, får vi utfordringer når det gjelder å bedømme originalitet og pålitelighet. Vi må stole på egen kildekritisk kompetanse. Hvor kommer informasjonen fra? Hvilken kilde er dette, og kan jeg stole på den? Hva er kildens agenda? Jeg har tidligere nevnt nykommerne «fake news» og «alternative fakta», men sensasjonsjournalistikk og politisk propaganda er og har alltid vært en stor utfordring for oss. Vi mennesker ser verden fra ett perspektiv av gangen, og våre sanser og følelser og vår fornuft kan bedra oss. Det er så lett å tro og bli ledet. Det er naturlig for oss å være kritiske, selv små barn viser kritiske evner. Men å være kritisk til påstander som er formidlet av en, eller noe, man har tillit til, er ikke så lett.

Forfatter og bokanmelder i Klassekampen Tom Egil Hverven har et fantastisk sitat i bokanmeldelsen av Helga Hjorths debutroman «Fri vilje».

Virkeligheten, på Internett, er som en skog…Skal du finne veien, må du uavbrutt lese terrenget, både på kort og lang sikt…..

Pass på at du ikke går på trynet i villniset. Du må ha både distanse og se nærmere på tekstene du finner. Helt konkret når vi leser en sak på nettet, skal vi stille følgende spørsmål: Kan det virkelig være sant? Er det virkelig slik jeg tror det er, eller slik det påstås i denne konkrete saken? Hvor kommer dette fra? Hvilken agenda ligger bak dette? Sjekk nyheter og sitater du finner på Facebook!

Lurer du på hvordan du kan sjekke slike nyhetsoppslag?

En måte å gjøre det på er å høyreklikke på bildet i nettleseren Chrome og velge «Søk etter bilder i Google». Da får du opp Snopes-faktasjekk. Snopes.com har faktasjekket urbane myter og påstander på internett siden 1994. De senere årene har også amerikanske Polititfact.com og britiske FullFact.org kommet til. I tillegg er det smart å sjekke påstander i artikkelen – søke dem opp på nett og se hva du finner. Har andre sagt det samme? Hvem har sagt det samme?

Kunnskap og ferdigheter om hvordan og hvor man finner og til slutt bruker informasjon, har du bruk for hele livet. Du trenger en godt balansert informasjonsmengde fra både trykte kilder og digitale ressurser. Informasjonskompetanse, kildekritikk og ikke minst kritisk tenkning er viktige ferdigheter.

Du må kunne:

  1. søke og finne riktig og god informasjon (informasjonskompetanse),
  2. kvalitetssikre den (kildekritikk),
  3. kritisk analysere den (kritisk tenkning)
  4. organisere den (kunnskap om systemer).

 

[1] (Barthel, Mitchell & Holcomb, 2016)

Tips: spør en lærer eller en bibliotekar FØR du Googler!

Tips: spør en lærer eller en bibliotekar FØR du Googler!

Forskere har en god del data på våre søkemetoder.[1] Nye former for lesemønster har dukket opp sammen med Internett. Vi leser ved å skumlese horisontalt gjennom titler, innhold og sammendrag for å se hva som er å finne. Forskerne sier at det nesten kan virke som om vi går på nettet for å unngå å lese i tradisjonell forstand. For eksempel har de funnet at vi leser kanskje bare én eller to sider fra en faglig artikkel for deretter å «sprette» videre til nye sider. Dette kaller de «ekornoppførsel».

informasjonskompetanse
Kunstnere Banksy er virkelig inne på noe! #Twitter

Altfor ofte ser jeg at litteraturen som er satt opp på pensumlisten, ikke blir brukt godt nok. På de fleste studier er denne listen satt opp for at studentene skal ha nok informasjon til å fullføre oppgavene de får. Faglærere vet hva studentene trenger. Tilleggslitteraturen på pensumlisten er det lurt å undersøke, lenge før en går til Google. Du vil bruke langt mindre tid på å lete etter informasjon om du rett og slett går en tur på biblioteket og undersøker tilleggslitteratur og ber bibliotekaren om å finne tilsvarende litteratur. Har du et vanskelig pensum, er dette lurt, for ofte kan det være lettere å forstå vanskelig stoff når man leser ulike tekster. Alle forfattere har forskjellige måter å skrive på, og perspektivene er som oftest ulike. Dessuten har vi alle forskjellige måter å forstå lærestoff på. Underveis mens du leser deg opp på pensum, bør du stoppe opp og tenke over:

  • Hva er det jeg faktisk prøver å forstå her?
  • Er det noen ord jeg ikke forstår? Bør jeg forstå dem før jeg leser videre?
  • Hvilke mennesker kan noe om dette? Kan jeg spørre noen jeg kjenner fra før?
  • Hvilke andre tekster vil jeg trenge til denne oppgaven / dette studiet? Hvilke tekster har forfatterne i pensum brukt?

For å kunne finne viktig informasjon i faget må du først av alt kjenne til fagets ressurser. Alle fag har egne ressurser både på biblioteket og på nettet – det være seg boksamlinger, emnekataloger, lenkesamlinger, fagpersoner i miljøet med egne nettsider, eller annet. Gjør deg kjent med fagets egne ressurser lenge før du går i gang med en ørkesløs søking på nettet. Om disse fagressursene ikke er lett tilgjengelig: Spør en lærer eller en bibliotekar.

[1] (Rowlands et al., 2008)

Sa virkelig Dewey det?

Sa virkelig Dewey det?

Sitater som «alle kjenner» skal du være svært forsiktig med. Sjekk alltid sitater!

Selv fra foreleseren kan du bli servert feil som denne:

Dewey er kjent for dette sitatet «Learning by doing», men han skrev det faktisk aldri. Det opprinnelige uttrykket var: «Learn to know by doing and to do by knowing». Det er ikke noen tvil om at vi lærer gjennom å gjøre – men rett skal være rett og slike feil skal du unngå.

Sitatet stod i boka Applied Psychology: An Introduction to the Principles and Practice of Education av John Dewey og James Alexander McClellan (Boston: Educational Publishing Company, 1889:129–130).

Sa virkelig Einstein det?

Sa virkelig Einstein det?

Ikke helt. Sitatet lyder faktisk slik:

“It is not so very important for a person to learn facts. For that he does not really need a college. He can learn them from books.  The value of an education in a liberal arts college is not the learning of many facts, but the training of the mind to think something that cannot be learned from textbooks.”

Vi har lett for å sluke alt som ser for forlokkende ut og særlig et kult sitat. Jeg er særdeles enig i både originalsitatet og den forkortede utgaven. Men rett skal være rett og jeg har dessverre sett akademiske tekster med slike feil. Sjekk alltid sitater før du bruker dem.

Her er min kilde i dag:

http://quoteinvestigator.com/2016/05/28/not-facts/

Kilde

In response to not knowing the speed of sound as included in the Edison Test: New York Times (18 May 1921); Einstein: His Life and Times (1947) Philipp Frank, p. 185; Einstein, A Life (1996) by Denis Brian, p. 129; «Einstein Due Today» (February 2005) edited by József Illy, Manuscript 25-32 of the Einstein Paper Project; all previous sources as per Einstein His Life and Universe (2007) by Walter Isaacson, p. 299

Informasjonskompetanse – trenger vi det da?

Informasjonskompetanse – trenger vi det da?

Til og med professorer kan være på «bærtur». En trist sak fra Latvia, men beviser at vi må sjekke kilder nøye. En professortittel er altså ikke nok når du skal finne ut om informasjonen er sann. For hva er kilden professor i? Hvor kommer professortittelen fra? Hva sier andre om professoren? Små kjappe søk på Google vil gi deg mye svar på dette. 

Hva syns du om følgende passiar fra artikkelen? Det er journalisten som spør og professoren som svarer:

Nettstedstatistikk

  • 2 846 treff

Få epost ved nye innlegg

Oppgi epostadressen din og motta varsler om nye innlegg.

Bli med blant 63 andre abonnenter

Follow

Get the latest posts delivered to your mailbox: