Vi vet i dag at store deler av studentmassen ikke har kunnskap om hvordan og hvor de finner relevant faginformasjon.[1] De kan søke seg frem til mange ting på sekunder, men det er mye som tyder på at mange ikke evner å vurdere hvilke kilder som er best egnet og mest troverdige i ulike situasjoner.^[2]. Faktum er at de fleste i liten grad sjekker det de finner på nettet.[3] Som lærer ser jeg at mange studenter gjengir ukritisk det første og beste de finner på Internett. Det er problematisk fordi de fleste skoler har innført nye studentaktive arbeidsformer som legger mindre vekt på et fast pensum og større vekt på selvstendig informasjonssøk. I tillegg stilles det krav om skriftlige arbeider som inneholder solid og godt underbygget informasjon. Det er ikke slik at om man lærer informasjonssøk en gang, så kan man det. Hvert fag har sine ressurser, synonymer og ikke minst fagspråk. Informasjonskompetanse er fagspesifikt og må stadig øves på. Vi må alle ha opplæring i informasjonssøk og kildekritikk med konkret trening i hvert enkelt fag.

For de aller fleste er Internett den raskeste og enkleste veien til informasjon, fordi den gir tilgang til et nærmest ubegrenset mangfold av informasjon overalt og døgnet rundt. Utfordringen ligger i at alle som har noe å formidle, kan presentere det de vil for hele verden. På Internett finner du forskere, journalister og seriøse informatører side om side med politiske aktivister med en bestemt agenda, konspirasjonsteoretikere, fanatikere og mennesker som driver med desinformasjon av ulike årsaker. Det er enkelt å formidle useriøs eller falsk informasjon i seriøs innpakning. Ja, nettet er et oppkomme av informasjon av varierende kvalitet. I forbindelse med det amerikanske presidentvalget i 2016 mente 23 prosent av amerikanerne at de hadde delt falske politiske nyheter. 14 prosent sa de bevisst hadde delt falske nyheter.[4] I og med at det er såpass enkelt å endre eller bearbeide tekster, får vi utfordringer når det gjelder å bedømme originalitet og pålitelighet. Vi må stole på egen kildekritisk kompetanse. Hvor kommer informasjonen fra? Hvilken kilde er dette, og kan jeg stole på den? Hva er kildens agenda? Jeg har tidligere nevnt nykommerne «fake news» og «alternative fakta», men sensasjonsjournalistikk og politisk propaganda er og har alltid vært en stor utfordring for oss. Vi mennesker ser verden fra ett perspektiv av gangen, og våre sanser og følelser og vår fornuft kan bedra oss. Det er så lett å tro og bli ledet. Det er naturlig for oss å være kritiske, selv små barn viser kritiske evner. Men å være kritisk til påstander som er formidlet av en, eller noe, man har tillit til, er ikke så lett.

Forskere har en god del data på våre søkemetoder.[5] Nye former for lesemønster har dukket opp sammen med Internett. Vi leser ved å skumlese horisontalt gjennom titler, innhold og sammendrag for å se hva som er å finne. Forskerne sier at det nesten kan virke som om vi går på nettet for å unngå å lese i tradisjonell forstand. For eksempel har de funnet at vi leser kanskje bare én eller to sider fra en faglig artikkel for deretter å «sprette» videre til nye sider. Dette kaller de «ekornoppførsel». Forskerne har også funnet ut at en typisk akademiker har et sterkt forbrukerinstinkt på informasjon. Disse laster ned og samler på masse – spesielt når det er gratis. Når det gjelder tidsskrifter på nett, leser eller ser rundt 60 prosent av brukerne på maks tre sider. De bruker vanligvis mellom fire og åtte minutter på dette, og kommer aldri tilbake. Folk bruker mye tid på å finne veien rundt: De bruker faktisk like mye tid på å finne stoffet som å se på det de fant. Forskerne har funnet at vi har stor tro på egne søkeferdigheter, men at vi ikke nødvendigvis er så gode som vi tror. De konkluderer med at «young people are dangerously lacking information skills».[6] Ungdom er dyktige til å bruke datamaskiner og søke etter informasjon på nettet, men de har ofte problemer med å definere sitt informasjonsbehov i skolearbeid. De har ingen klar søkestrategi, og de er dårlige til å vurdere kilder kritisk. Denne tendensen går igjen i en annen rapport, og her kommer det også frem at ungdommer i stor grad bruker de søkeressursene som de er vant til, uansett formål. Det vil si Google og Wikipedia.[7] Vi vet at unge mener at lærebøker er en kilde de alltid kan stole på, etterfulgt av forlagenes nettsider. Mindre enn 20 prosent av barn og unge stoler på nettaviser og Wikipedia. Det er derfor et paradoks at en så stor andel likevel velger å bare bruke Wikipedia i skoleoppgaver.[8]

Kilder:

[1] (Education_for_Change, 2012)

[2] (Frønes & Narvhus, 2012; Spurkland & Blikstad-Balas, 2016)

[3] (Skog, 2015) (Klokke, 2014)

[4] (Barthel, Mitchell & Holcomb, 2016)

[5] (Rowlands et al., 2008)

[6] (Education_for_Change, 2012)

[7] (Connaway, White, Lanclos & Cornu, 2013)

[8] (Egeberg et al., 2011).