Translate this page

Meny

Søk på nettstedet:

Vi lever i en filterboble      

Vi lever i en filterboble      

<Utsnitt av boken Digital studieteknikk av Marianne Hagelia (2017)>

filterboble
‘Vår egen lille personlige filterboble’

Du legger igjen spor etter deg hver gang du bruker internett. Google, for eksempel, «lærer seg hvem du er» gjennom å ta vare på informasjon om deg som: hva du pleier å søke på, hva du pleier å gjøre på nett og den henter personlig informasjon du legger fra deg om hvem du er på forskjellige steder. Det er det de kaller «big data». Du har gjort noen valg og da er det dataspor som blir lagret til en annen gang, eller selges til andre[1]. Det er avslørt en sjokkerende mengde personlig informasjon om oss, slik som våre interesser, familieforhold, legning, venner, bekjente, politisk orientering, medisinske tilstander, kortinformasjon og mer. Denne informasjonen er nåtidens «olje» for markedsførere, ondsinnede hackere og kriminelle. Alle sammen ville sette stor pris på å få fatt i dine private søkedata. Noen aktører vet mer om deg enn andre. I dag lever vi i en verden der digitalt medieinnhold mer eller mindre er personalisert, det vil si at informasjon tilpasses deg og meg basert på våre dataspor. Det er for eksempel bevist at ved det amerikanske presidentvalget i 2016 ble det gitt politisk reklame direkte til brukere på nett på bakgrunn av slike data[2]. Dette vil bli den nye hverdagen.

Ifølge Googles egen personvernerklæring lagrer de ikke bare hva du har søkt etter, men også hva slags enhet du bruker, serienummeret til enhetene, hvilken operatør du bruker, IP-adresse og GPS-posisjon. Bruker du Gmail, vil Google også analysere epostene dine. Fordi vi nå bruker mobiltelefoner og ikke bare datamaskiner pønsker eksempelvis Google fort ut om du reiser samme sted hver dag, og antar derfor at du jobber på dette stedet. Dette kommer i tillegg til den informasjonen du eventuelt aktivt har forsynt Google med ved å fylle ut din eventuelle profil. Om du ikke har fylt ut dette, gjør Google en kvalifisert gjetning basert på aktiviteten din[3]. Et annet eksempel er om du søker etter en plass på Google Maps, vil Google vise deg hvor lang tid det tar å reise dit fordi den vet hvor du er etter at du har godtatt at mobilen sier hvor du er til enhver tid. Vi er selv med på å filtrere innholdet for oss på nett – om enn indirekte og ofte ubevisst.

Hvordan kom vi hit? At noen som vi ikke vet hvem er vet mer om oss enn vi er klar over selv? Det er flere kompliserte årsaker som det ikke her er plass til. I starten var årsaken at søkemotorer strebet etter å gi så gode svar for deg personlig som mulig. I 2005 innførte Google såkalt personalisert søk. Det betyr at de begynte å lagre mye mer data om deg. Søkeresultater gir deg individuelle svar relatert til din personlige profil. I praksis betyr det at to identiske søk kan gi forskjellige søkeresultater på to forskjellige maskiner til to forskjellige mennesker. Dette betyr at du faktisk kan få andre svar enn de din venn får. Ideen er at sjansen for å treffe rett på svaret ditt er større når søkemotoren «kjenner deg»[4]. Vi kaller dette «filterboblen». Det er ikke bare Google som gjør dette, også de fleste andre søkemotorer og sosiale medier gjør dette. Vi får se det algoritmene, alts de matematiske beregningene, tror vi vil se på bakgrunn av våre tidligere valg og søk, og ikke nødvendigvis det vi trenger [5]. Filterboblen er en utfordring for demokratiet og ikke minst en utfordring for studenter som skal lære nye fag.

Internett er egentlig bare en teknisk infrastruktur som er styrt av matematisk-logiske regler. Disse reglene er ikke hentet fra et lovverk, men algoritmer i datakoder laget av programmerere. Algoritmer er en fremgangsmåte eller instruksjoner for å løse forskjellige oppgaver. Det er algoritmer som gjør at Google vet at du søkte på sommerkjole og pyramidene. Det er også algoritmer som sier at «andre som har kjøpt dette produktet – har også kjøpt disse produktene» når du er inne i en nettbutikk. Det er algoritmer som bestemmer om jeg får se feriebildene til min venninne på Facebook eller fisketuren til min fetter, ofte ut i fra hvem jeg har mest med å gjøre gjennom interaksjon som chat, kommentarer og likes. Det er også algoritmene som bestemmer hvor relevant noe er, dvs. hvilken informasjon som til enhver tid fortjener vår oppmerksomhet. Vi kan si at algoritmer er produktive, i den forstand at de er med på å konstruere en bestemt framstilling av verden. En framstilling som er nøye planlagt gjennom klart definerte beregninger. Dette er et økende demokratisk problem. Et demokratisk frihetsbegrep innebærer tilgang på relevant informasjon for å kunne ta rasjonelle valg og felles beslutningsprosesser. Flere og flere roper nå et varsku for både demokrati og våre muligheter for kunnskapstilegnelse. De påpeker at ved å kombinere alle disse filtrene, alle disse algoritmene, så får vi det vi kaller for en filterboble, vårt eget begrensede informasjonsunivers. Det er problematisk at vi ikke selv får bestemme hva vi vil ha av informasjon, og at vi ikke vet hva som blir filtrert bort. Algoritmene har blitt de nye portvaktene for informasjon laget av uidentifiserbare programmerere. De erstatter tradisjonelle portvakter som redaktører og journalister, som tross alt er identifiserbare personer. I en verden der informasjon tilpasses og justeres hver enkelt, finnes det noen garanti for at vi har et felles utgangspunkt for en demokratisk diskusjon[6]?

 

[1] Datamining – eller å borre etter data er den nye ”oljen”. Alt fra helt ufarlig informasjon om deg til personlig informasjon er til salgs ute på markedet. Du bruker ”gratis” programvare og betaler med din informasjon. Dette sier du ja til du når du huker av for at du godtar avtalevilkår når du melder deg inn steder eller oppretter en e-postadresse.

[2] (Grassegger & Krogerus, 2017) NRK beta :  Dataene som snudde verden på hodet

[3] (Valle, 2015) Teknisk ukeblad: Slik finner du ut hva Google vet om deg

[4] Dette kan du lese mer om hvis du søker på ”big data”. I dag samles enorme mengder informasjon om alle mennesker i hele verden i store databaser. Denne fragmenterte informasjonen kjøpes og selges som varer. Google har egne databaser, fordi ”alle bruker Google” og de har vært tidlig ute med Gmail (du logger deg på).

[5] Tips: se hele filmen på YouTube Eli Pariser: Beware online «filter bubbles» https://www.youtube.com/watch?v=B8ofWFx525s

[6] Bucher, Tina (2009) ”SOSIALE MEDIER OG FRIHETENS ALGORITMISKE BETINGELSER” http://tainabucher.com/wp-content/uploads/2009/08/Bucher-algo-frihet.pdf

It's only fair to share...Print this pageEmail this to someonePin on PinterestShare on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Nettstedstatistikk

  • 1 826 treff

Få epost ved nye innlegg

Oppgi epostadressen din og motta varsler om nye innlegg.

Bli med blant 56 andre abonnenter

Follow

Get the latest posts delivered to your mailbox: