Hva slags DELER vil du være?

Det har eksistert en delingskultur siden de første datanettverkene oppsto på 1960-tallet; selve ideen med Internett var nettopp å dele informasjon mellom forskere. Nå når Internett er blitt tilgjengelig for alle, har denne delekulturen blitt videreført[1]. Vi deler informasjon og gode ideer uten å tenke på å ta betalt for det. Denne dugnadskulturen har som vi har sett tidligere i boka bygget opp nettsteder som Wikipedia og «open source»-programvare, det vil si programmer som hvem som helst kan benytte seg av og redigere innholdet i.

Dugnadstankegangen kan forveksles med å kopiere og dele rettighetsbelagt programvare, film og musikk. Det er viktig å forstå forskjellen på å dele noe som er ment for deling, og å kopiere noe som er rettighetsbelagt (copyright). Kopiering av åndsverk er i seg selv ikke noe nytt. De fleste som hadde kassettspiller i 1980-årene, tok opp radioprogrammer og kopierte kassetter for så å dele med venner. Omfanget ble likevel ikke stort fordi det var så teknisk og tidsmessig krevende. Med digitaliseringen er det derimot blitt svært enkelt å kopiere og mangfoldiggjøre alle typer digitalt innhold. Det er en stor utfordring at det ikke bare er praktisk mulig, men faktisk ganske lett å kopiere tekster, programvare, filmer og musikk.

I dag deler vi mer eller mindre alt med alle. Både på godt og vondt. En artikkel som blir delt av mange er ofte et kvalitetsstempel. Når vi skaper tekster og deler disse med andre tar vi i bruk delingskulturen. I denne kultur er det naturlige å arbeide åpent og dele både med kollegaer og andre som er berørt eller interessert. Da skaper vi også grunnlag for en ny form for verdiskaping i samfunnet[2]. Samtidig har vi en bevisstløs deling av artikler på sosiale medier, og vi har fått en deling av falsk og dårlig informasjon. Forskjell på disse to delingsalternativene er brukeren, altså deleren. Hvilken type deler du er sier noe om hvem du er. Den informasjonen du deler gir din digitale identitet innhold. Alt du gjør er søkbart på nett og det danner et bilde av deg som person. Ved hjelp av Internett kan vi kommunisere og delta i debatt i det offentlige rom på en måte vi aldri tidligere har kunnet. Vil du ha et godt digitalt rykte bør du bruke studietiden til å bygge opp din faglige digitale identitet. Å presentere informasjon på lovlig, etisk og riktig måte er å gi samfunnet rett, riktig og god informasjon, som igjen vil styrke din digitale identitet.

Tidligere måtte man gå på skole for å lære media, du spesialiserte deg i et fag. Nå kan alle være medieprodusent. Film, lyd og bilde er kraftige medietekster og dele slikt av seg selv eller andre kan ha store konsekvenser senere i livet. Utfordringene står i kø ved så mange muligheter. For eksempel vil det å opptre i det offentlige rom alltid stille krav til vår dannelse, og ikke minst kunnskap om juss og etikette. I det hurtige skiftet fra analogt til digitalt fikk vi ikke med oss kunnskap om hva som er lov, etisk og rett å gjøre. Det er mye vi må kunne i dag om lovverk som før ble forvaltet av profesjoner.

Forfatter, filosof, redaktør og politiker Knut Olav Åmås har skrevet en flott kronikk som du bør lese: Det nye emojikratiet

[1] (NDLA, 2011; NRK, 2011)

[2] (Krokan, 2012, s. 26)