Translate this page

Meny

Søk på nettstedet:

Måned: juli 2017

Søk med bilder

Søk med bilder

Bildesøk er viktig å kunne i vårt samfunn. Det er i mange tilfeller like viktig som å kunne søke bra med tekst. For eksempel kan ikke barn alltid skrive, men de kan klikke og finne bilder og søke med bilder. Søker du etter kuer – kan du søke med bilde av en ku! 🙂 Men denne gangen vil jeg vise enda en viktig sak. Sjekk ut deg selv på nett. Er det noen som har brukt bilder av deg? Har noen tatt dine bilder?

Sjekk ut denne triste saken (du kan klikke på bildet):

Å søke med bilder

Det jentene hadde lært var at de kunne søke med bilder og fant egne bilder på steder der de ikke hadde noe å gjøre! Har du bilder av deg selv på nett (noe nesten alle i dag har) så bør du sjekke om bildene dine er tatt av noen andre.

1) Gå på Google og finn Bilder øverst til høyre (rett ved siden av mitt navn 🙂

Skjermbilde 2015-05-24 kl. 17.56.16

 

 

 

 

 

Da får du dette skjermbildet:Skjermbilde 2015-05-24 kl. 17.56.30

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg har dette bildet av meg selv på nett (her på Facebook):

Skjermbilde 2015-05-24 kl. 18.02.03

2) Søk med ditt eget bilde:

a) Søk med lenke til din eget bilde (da må bildet ditt være offentlig)

b) Søk med selve bildet om du har lukket profil (jeg har lukket profil så jeg laster opp bildet – se fane 2)Skjermbilde 2015-05-24 kl. 18.02.38

3) Jeg har lastet opp bildet av meg selv og trykket «Søk med bilde». Da får jeg dette resultatet: Skjermbilde 2015-05-24 kl. 18.05.12

Du kan også søke på denne måten 🙂 Det kan jo være greit å finne strikkeoppskrifter også :-)!

Finn og bruk lovlige bilder på Internett

Finn og bruk lovlige bilder på Internett

Flickr er verdens største nettsamfunn for bildeutveksling. Brukerne laster opp bilder og bestemmer selv velger hva slags lisens de vil sette på bildene de har lastet opp. Veldig mange av dem er lisensiert under Creative Commons-lisens, som betyr at du kan laste ned og bruke bildet under visse forutsetninger. Den mest liberale varianten, Attribution, som lar deg bruke verket så lenge du angir hvem som står bak verket på en måte som vedkommende har bestemt. Du kan se en presentasjon her. Flickrs søkemotor  lar deg søke på bilder lisensiert under Creative Commons. Denne finner du her: http://www.flickr.com/creativecommons/. Du kan også la brukerne lage en tekst her for å angi eierns navn osv.

by-nc-sa

Freedigitalphotos.net er også et greit sted å sjekke ut. Her kan du laste ned gratis bilder for internett-bruk ved å henvise til nettstedet og eieren av bildet. Søk på engelsk.

freedigitalphotos.net

Pixabay.com Har jeg brukt mye. Det er fordi der finner du mange fine bilder som du ikke behøver å oppgi navn. I tillegg kan du søke på norsk.

Gratis bilder
Gratis bilder på Pixabay

 

Clippingmagic.com – fjern bakgrunn på bildet

Clippingmagic.com – fjern bakgrunn på bildet

Takk til @bjornhg! Twitter er en gullgruve av informasjon!

Bilde

Clippingmagic.com har jeg ventet på lenge. Det er mange år siden jeg så at dette verktøyet var blitt så bra (Bett 2008). Nå har det endelig kommet på nett! Selv Photoshop sliter her!

Her har jeg tatt et mørkt bilde av min mann og se hvor bra den masker ut bakgrunnen. Fantastisk!

Bilde

Du tegner med grønt det som du skal beholde og rødt det som skal vekk. Du kan til og med finpusse kantene! Tjenesten er nær sagt selvforklarende – men lurer du så klikk på den gule Hjep-knappen.

Nå kan jeg bare laste ned bildet!

Bloggposten ble opprinnelig postet på dataskole.wordpress.com av forfatteren.

Moderne Kollokvie – Personlig Læringsnettverk (PLN)

Moderne Kollokvie – Personlig Læringsnettverk (PLN)

Forkortelsen PLN står for Personlig læringsnettverk, og har sin opprinnelse i konnektivismen (Siemen, G & Downes, S, 2005). Å ha et PLN handler om å lage og ha forbindelser og bygge personlig relasjoner med for eksempel andre lærere, skoleledere, professorer og eksperter over hele verden. Uansett hvor du er i verden er det alltid noen på nettet som er tilgjengelig for å svare på spørsmål, dele sin kompetanse eller bare prate om hva som skjer. PLN handler om å dele ideer, ressurser, samarbeid og læring. Typiske trekk ved PLN er at det er et globalt læringsnettverk, men dine kontakter i Norge og ikke minst dine kolleger inngår!

Formålet med denne teksten er å forklare hva PLN er og hjelpe deg å forstå hvorfor lærere lager sin egen PLN – eller faktisk har et allerede! Du skaper, bruker og tar del i ulike former for ressurser i et nettverk. Du velger selv ressurser til ditt PLN som du anser som interessante for deg, for å utvikle deg og øke din kompetanse (Wikipedia).

Et personlig læringsnettverk (PLN) er et nettverk av mennesker som du har kontakt med for å lære (Tobin,1998)

Et personlig læringsnettverk består av et sett verktøy, strategier og metoder for å lære. Dette nettverket foregår omtrent alltid med andre. I og med at PLN er personlig kan et PLN variere fra person til person. I et PLN finner du kommunikasjon via sosiale medier som Twitter, Facebook og LinkedIn. Andre verktøy som Google docs, Etherpad, blogg og wiki er som regel skriveverktøyet. Avansert konferanseverktøy blir i visse sammenhenger brukt som Skype og Adobe Connect. For å håndtere all informasjonen som finnes på nett brukes i stor grad RSS og sosiale bokmerkesystemer. Et PLN endrer seg over tid, sammen med deltageren(e). Hvilke verktøy som brukes varierer over tid og hvilke personer som samhandler varierer – alt etter hva man jobber med. Det er altså innholdet som avgjør hvilke verktøy som brukes og hvordan man jobber.

PLN

Wikipedia tolker et PLN som en subjektiv sak. Min opplevelse er at et personlig læringsnettverk er et uformelt læringsnettverk av flere lærende. Mennesker er alltid informasjonssøkende, og spesielt de du finner i kommunikasjonskanaler på nett. Du finner mennesker som du samarbeider eller bare kommuniserer med på forskjellige plattformer. Dette bidrar til informasjonsutveksling som danner grunnlag for læring som regel hos alle parter. Deling av informasjon og diskusjon har alltid vært en del av en læringsprosess, men i dag foregår det i digitale medier som en type digital kollokviegruppe. Det som også er endret fra tidligere er at man har kanskje flere typer PLN, et PLN for hvert emne eller tema – eller for å løse et praktisk problem! De nye interaksjonsvertøyene muliggjør samarbeid på tvers av fag, studier og landegrenser. Veldig ofte diskuterer man saker på Twitter eller andre sosiale nettsteder med mennesker man ikke kjenner i det hele tatt. Man kan få svar på spørsmål av fagpersoner som ikke var mulig tidligere. Hastigheten er også vesentlig. På Twitter kan man få svar direkte av departement og statsråder, bare minutter etter at meldingen er kvitret. Som regel er det heller ikke begrensinger på hvem og hvor mange som kan delta i diskusjonene. Disse holdes i åpne forum og det er i de fleste tilfellene ønsket at så mange som mulig deltar i debatten. Du finner store åpne PLN og små lukkede, men de fleste PLN er åpne, tema og situasjonsbestemte.

I et PLN lager man og har forbindelser til for eksempel andre lærere, skoleledere, professorer og eksperter som man bygger personlige relasjoner til. Dette kan være mennesker på internett fra andre steder i verden og privat i lokalmiljøet, for eksempel på egen arbeidsplass. I et PLN kan man samtale om hva som skjer, svare på og stille spørsmål, samarbeide og dele idéer og ressurser (fra en studentrefleksjon 2015)

Kan det brukes i skolen?

Svend Andreas Horgen skriver i sin blogg at sosiale medier og nye Web 2.0-baserte verktøy gir helt nye muligheter for personlig tilpasset læring. Ved å fokusere på personlig læringsstrategier, personlig nettverksbygging og personlig bruk av nettbasert verktøy vil læringen kunne bli personlig tilpasset. Han skriver videre at dette er interessant i pedagogisk sammenheng blant annet på høgskolene.

 I stede for at læreren skal individuelt tilpasse undervisning og aktiviteter til studentene, tilsier en PLN-metodikk at studentene selv skal bidra aktivt i sin egen individtilpasning. Med utgangspunkt i læringsutbytter og sitt stadig voksende PLN, formes kunnskap, forståelse og egne læringsaktiviteter for hver enkelt student. Læreren kan fortsatt tilby noe grunnleggende undervisning og læringsressurser til alle, men fungerer i hovedsak som tilrettelegger og veileder. Studentene lærer sammen i nettverk, og utnytter også nettverk av fageksperter utenfor studiesituasjonen. Dette er på mange måter forenlig med et sosiokonstruktivistisk læringssyn. Har studenten et problem eller skal utføre et gjøremål? Søker studenten ny innsikt og forståelse? Ulike elementer av PLN-et kan anvendes i ulike situasjoner, men hva er best og mest effektivt? PLN handler også om meta-læring: hvordan bygge og anvende sitt PLN best mulig over tid. 

PLN

Mange har et PLN uten å vite om det. Det er en betegnelse på en måte å samhandle med sine medmennesker på for å dele informasjon og få en personlig læringsutvikling. Læring i et vakuum er statisk læring, læring i kommunikasjon og dialog er livslang læring. Et PLN er veien til livslang læring.

Ditt personlige læringsnettverk finner du privat og på nett:
  • Facebook – der du følger sider og personer, og deltar i diskusjoner
  • Twitter – der du følger ulike firma og personer, og deltar i diskusjoner
  •  LinkedIn – der du følger ulike firma og deltar på forums her (http://www.linkedin.com)
  •  Youtube – der finner du mange lærerike videoer (i nær sagt alt du kan tenke deg)
  •  G+ – sosialt nettverk der du følger sider og personer, og deltar i diskusjoner
  •  Skrive selv og/eller følge med på blogger
  •  SlideShare – der du følger personer (http://www.slideshare.net)
  •  Lync, Skype, Hangout, Facebook osv til diskusjoner
  •  Podcasts (Itunes e.l.)

De åpne digitale plattformene som finnes på nettet gir næring til livslang læring ved at man utvikler nye strategier og metoder for læring, man bygger nye nettverk av fagfeller hvor den faglige samtalen ofte er åpen for alle som igjen deler mange typer ressurser, man jobber mer effektivt fordi man får hjelp og informasjon på kort tid, man finne nye samarbeidspartnere som kan gi ny næring til nye fagfelt og man øker kunnskapsnivået til mange – kontinuerlig.

(Redigert og endret august 2014, januar 2015 og reblogget i 2017)

Vil avslutte denne leksjonen med et sitat av Tim Berners-Lee som fant opp World Wide Web (før vi fant opp PLN som begrep);

Potensialet i blandingen av mennesker og maskiner som arbeider sammen og kommuniserer via nettet kan være enorm (Bernesr-Lee, 1998)

 

Hvordan står det egentlig til med vår informasjonskompetanse?

Hvordan står det egentlig til med vår informasjonskompetanse?

Vi vet i dag at store deler av studentmassen ikke har kunnskap om hvordan og hvor de finner relevant faginformasjon.[1] De kan søke seg frem til mange ting på sekunder, men det er mye som tyder på at mange ikke evner å vurdere hvilke kilder som er best egnet og mest troverdige i ulike situasjoner.[2]. Faktum er at de fleste i liten grad sjekker det de finner på nettet.[3] Som lærer ser jeg at mange studenter gjengir ukritisk det første og beste de finner på Internett. Det er problematisk fordi de fleste skoler har innført nye studentaktive arbeidsformer som legger mindre vekt på et fast pensum og større vekt på selvstendig informasjonssøk. I tillegg stilles det krav om skriftlige arbeider som inneholder solid og godt underbygget informasjon. Det er ikke slik at om man lærer informasjonssøk en gang, så kan man det. Hvert fag har sine ressurser, synonymer og ikke minst fagspråk. Informasjonskompetanse er fagspesifikt og må stadig øves på. Vi må alle ha opplæring i informasjonssøk og kildekritikk med konkret trening i hvert enkelt fag.

Informasjonskompetanse
Informasjonskompetanse må læres.

For de aller fleste er Internett den raskeste og enkleste veien til informasjon, fordi den gir tilgang til et nærmest ubegrenset mangfold av informasjon overalt og døgnet rundt. Utfordringen ligger i at alle som har noe å formidle, kan presentere det de vil for hele verden. På Internett finner du forskere, journalister og seriøse informatører side om side med politiske aktivister med en bestemt agenda, konspirasjonsteoretikere, fanatikere og mennesker som driver med desinformasjon av ulike årsaker. Det er enkelt å formidle useriøs eller falsk informasjon i seriøs innpakning. Ja, nettet er et oppkomme av informasjon av varierende kvalitet. I forbindelse med det amerikanske presidentvalget i 2016 mente 23 prosent av amerikanerne at de hadde delt falske politiske nyheter. 14 prosent sa de bevisst hadde delt falske nyheter.[4] I og med at det er såpass enkelt å endre eller bearbeide tekster, får vi utfordringer når det gjelder å bedømme originalitet og pålitelighet. Vi må stole på egen kildekritisk kompetanse. Hvor kommer informasjonen fra? Hvilken kilde er dette, og kan jeg stole på den? Hva er kildens agenda? Jeg har tidligere nevnt nykommerne «fake news» og «alternative fakta», men sensasjonsjournalistikk og politisk propaganda er og har alltid vært en stor utfordring for oss. Vi mennesker ser verden fra ett perspektiv av gangen, og våre sanser og følelser og vår fornuft kan bedra oss. Det er så lett å tro og bli ledet. Det er naturlig for oss å være kritiske, selv små barn viser kritiske evner. Men å være kritisk til påstander som er formidlet av en, eller noe, man har tillit til, er ikke så lett.

Forskere har en god del data på våre søkemetoder.[5] Nye former for lesemønster har dukket opp sammen med Internett. Vi leser ved å skumlese horisontalt gjennom titler, innhold og sammendrag for å se hva som er å finne. Forskerne sier at det nesten kan virke som om vi går på nettet for å unngå å lese i tradisjonell forstand. For eksempel har de funnet at vi leser kanskje bare én eller to sider fra en faglig artikkel for deretter å «sprette» videre til nye sider. Dette kaller de «ekornoppførsel». Forskerne har også funnet ut at en typisk akademiker har et sterkt forbrukerinstinkt på informasjon. Disse laster ned og samler på masse – spesielt når det er gratis. Når det gjelder tidsskrifter på nett, leser eller ser rundt 60 prosent av brukerne på maks tre sider. De bruker vanligvis mellom fire og åtte minutter på dette, og kommer aldri tilbake. Folk bruker mye tid på å finne veien rundt: De bruker faktisk like mye tid på å finne stoffet som å se på det de fant. Forskerne har funnet at vi har stor tro på egne søkeferdigheter, men at vi ikke nødvendigvis er så gode som vi tror. De konkluderer med at «young people are dangerously lacking information skills».[6] Ungdom er dyktige til å bruke datamaskiner og søke etter informasjon på nettet, men de har ofte problemer med å definere sitt informasjonsbehov i skolearbeid. De har ingen klar søkestrategi, og de er dårlige til å vurdere kilder kritisk. Denne tendensen går igjen i en annen rapport, og her kommer det også frem at ungdommer i stor grad bruker de søkeressursene som de er vant til, uansett formål. Det vil si Google og Wikipedia.[7] Vi vet at unge mener at lærebøker er en kilde de alltid kan stole på, etterfulgt av forlagenes nettsider. Mindre enn 20 prosent av barn og unge stoler på nettaviser og Wikipedia. Det er derfor et paradoks at en så stor andel likevel velger å bare bruke Wikipedia i skoleoppgaver.[8]

Kilder:

[1] (Education_for_Change, 2012)

[2] (Frønes & Narvhus, 2012; Spurkland & Blikstad-Balas, 2016)

[3] (Skog, 2015) (Klokke, 2014)

[4] (Barthel, Mitchell & Holcomb, 2016)

[5] (Rowlands et al., 2008)

[6] (Education_for_Change, 2012)

[7] (Connaway, White, Lanclos & Cornu, 2013)

[8] (Egeberg et al., 2011).

Bokens del 1: Å samle

Bokens del 1: Å samle

I min tid på barneskolen bestod skoletimene av både å høre på læreren, lese, jobbe i grupper og gjøre noe praktisk. I tillegg var det ofte mange fremføringer. Om jeg konseptualiserer denne læringsprosessen, vil du se at først samlet jeg informasjon, så var jeg aktiv i samarbeid med de andre for å prosessere informasjonen, og jeg gjorde noe aktivt for å lære før jeg fremførte for klassen. Å fremføre kan vi kalle deling. Vi deler i dag både på sosiale medier, i en innlevering til lærer og i form av eksamen, og vi viser frem til venner og familie. Dette kalles ferdighetene for det 21. århundret. Det har blitt skrevet mye om hvilke ferdigheter som er viktige for fremtiden, og mange har laget lister over hva vi bør kunne. Blant disse er det tre ferdigheter som skiller seg ut, og disse har blitt bokas tre deler:

  1. Informasjons- og kommunikasjonskompetanse – å samle
  2. Aktiv læring og livslang læring– å lære
  3. Å leve i verden og presentere – å dele

 

For å lære trenger vi informasjon. Å finne rett, riktig og god informasjon er dessverre en utfordring i dag. Informasjonskompetanse, kildekritikk og ikke minst kritisk tenkning er de viktigste ferdighetene vi må ha i en verden som svømmer over av informasjon, falske nyheter, alternative fakta[1] og falske anklager. Del 1 tar for seg informasjonskompetanse og hva det betyr å tenke kritisk, og beskriver hva kildekritikk er. For å finne god informasjon trenger du å vite hvordan Internett er organisert, og du vil få tips om hvordan du kan søke. I samleprosessen inngår digital lesing og digitale notater. Å lese på papir og digitalt er ikke helt det samme, derfor skal vi her se nærmere på digital lesing og hvordan du noterer og strukturerer digital informasjon.

Å samle
Å samle – digital studieteknikk

Kunnskap og ferdigheter om hvordan og hvor man finner og til slutt bruker informasjon, har man bruk for hele livet. Man trenger en godt balansert informasjonsmengde fra både trykte kilder og digitale ressurser. Informasjonskompetanse, kildekritikk og ikke minst kritisk tenkning er viktige ferdigheter.

Kort oppsummert innebærer det å samle informasjon til læringsarbeidet

  1. å kunne søke og finne riktig og god informasjon (informasjonskompetanse),
  2. å kvalitetssikre den (kildekritikk),
  3. å kritisk analysere den (kritisk tenkning)
  4. og å organisere den (kunnskap om systemer).

[1] President Donald Trump har en tendens til å døpe nyheter for fake news, og hans administrasjon har funnet på uttrykket alternative facts. Hva falske nyheter og alternative fakta egentlig er, henger ofte sammen med perspektiver i en sak. At CNN er blitt holdt ute i kulden av USAs president, og at han kalle nyheter fra denne kanalen for fake news, gjør noe med den offentlige debatten. Vi kan ikke lenger stole på informasjon fra presidenter og nyhetsformidlere, slik vi tidligere har kunnet gjøre i Vesten.

 

Bokens del 2: Å lære

Bokens del 2: Å lære

I min tid på barneskolen bestod skoletimene av både å høre på læreren, lese, jobbe i grupper og gjøre noe praktisk. I tillegg var det ofte mange fremføringer. Om jeg konseptualiserer denne læringsprosessen, vil du se at først samlet jeg informasjon, så var jeg aktiv i samarbeid med de andre for å prosessere informasjonen, og jeg gjorde noe aktivt for å lære før jeg fremførte for klassen. Å fremføre kan vi kalle deling. Vi deler i dag både på sosiale medier, i en innlevering til lærer og i form av eksamen, og vi viser frem til venner og familie. Dette kalles ferdighetene for det 21. århundret. Det har blitt skrevet mye om hvilke ferdigheter som er viktige for fremtiden, og mange har laget lister over hva vi bør kunne. Blant disse er det tre ferdigheter som skiller seg ut, og disse har blitt bokas tre deler:

  1. Informasjons- og kommunikasjonskompetanse – å samle
  2. Aktiv læring og livslang læring– å lære
  3. Å leve i verden og presentere – å dele

Å lære er naturlig for oss, og vi gjør det gjennom hele livet. Nå bruker vi større del av livet vårt i det formelle studieløpet enn tidligere, vi har andre verktøy for læring, og forskere vet mer om hvordan vi lærer. Sjelden tenker vi over hvordan vi lærer. Del 2 tar for seg nettopp dette: hvordan du lærer. For skal du bli god til å lære, må du vite dette, og også hva som må til for å lære bedre og mer effektivt. Teksten tar for seg hva kunnskap er, og hvordan du best kan lære sammen med andre. For å lære må du jobbe med stoffet, og derfor vil du finne en del om å skrive og å reflektere seg til læring.

For å bli god på noe må du forstå hva du skal gjøre, og du må øve. Slik er det også i læringsarbeid. Du må vite hva målet er, og hvordan du skal lære for å komme dit. I denne delen skal vi se på selve læringsarbeidet: Hva er kunnskap? Hvordan lærer vi? Hvordan bør du jobbe for å få best mulig resultat?

Teoretikere trodde lenge at all læring foregår bare inni hodet vårt. Blant annet derfor har elever de siste hundre årene måttet sitte stille og arbeide alene på hver sin pult og har blitt testet individuelt. Hjemme har foreldre fulgt opp med å stille opp et arbeidsbord på barnerommet der lekser skal gjøres. Å skaffe seg en utdannelse har vært og er viktig i vårt samfunn fordi skolegang og kunnskap kan gi oss en trygg jobb og et meningsfullt liv. De siste hundre årene har hver generasjon klatret noen trinn videre på utdanningsstigen. Læring avler læring, og jo mer man kan, desto lettere er man i stand til å lære mer. En beslektet hypotese er at formell utdanning gir ferdigheter som setter en i stand til å lære mer.[1] Mange tenker derfor at det er i skolen vi lærer – ikke på fritiden. Uformell kunnskap verdsettes i mindre grad, blant annet fordi den er så tungvint å måle.[2] Sannheten er at mange lærer langt mer på fritiden enn i skolen. Vi har i dag tilgang til hele verdens kunnskapsbase med et tastetrykk. Lurer vi på noe, slår vi det opp. Hadde det vært slik at læring var en ensom aktivitet, og at alt skal læres i skolen, hadde vi ikke lært noen ting de første årene av vårt liv, før vi begynner på skolen.

Ved å høre på en god foreleser settes hjernen i gang, og vi bruker hjernen aktivt og kobler det vi kan fra før, med den nye informasjonen. Vi har da en god forutsetning for at all den informasjonen vi mottar, kan bli kunnskap. Dette tror jeg er en av grunnene til at opplæringsfilmer og forelesninger på YouTube har blitt så populært. Gode forelesere engasjerer, og via Internett har vi tilgang til vanvittig mange i nær sagt alle fagfelt. Når du i etterkant av en forelesning bearbeider stoffet gjennom å gjøre noe aktivt, bygger du kunnskap. Motsatt gir det å høre på en lite engasjerende forelesning, eller lese noe du ikke har forutsetninger for å forstå faglig, dårlige forutsetninger for læring. Dette setter ikke i gang dine indre aktiviteter i hjernen, og du klarer ikke å skape bilder i hodet ditt slik at du kan koble gammelt og nytt.

Å lære - digital studieteknikk
Å lære – digital studieteknikk

 

[1] (Hægeland, 2002)

[2] (Kompetanse_Norge, u.å.)

Å dele og å presentere

Å dele og å presentere

I min tid på barneskolen bestod skoletimene av både å høre på læreren, lese, jobbe i grupper og gjøre noe praktisk. I tillegg var det ofte mange fremføringer. Om jeg konseptualiserer denne læringsprosessen, vil du se at først samlet jeg informasjon, så var jeg aktiv i samarbeid med de andre for å prosessere informasjonen, og jeg gjorde noe aktivt for å lære før jeg fremførte for klassen. Å fremføre kan vi kalle deling. Vi deler i dag både på sosiale medier, i en innlevering til lærer og i form av eksamen, og vi viser frem til venner og familie. Dette kalles ferdighetene for det 21. århundret. Det har blitt skrevet mye om hvilke ferdigheter som er viktige for fremtiden, og mange har laget lister over hva vi bør kunne. Blant disse er det tre ferdigheter som skiller seg ut, og disse har blitt bokas tre deler:

  1. Informasjons- og kommunikasjonskompetanse – å samle
  2. Aktiv læring og livslang læring– å lære
  3. Å leve i verden og presentere – å dele

I skolen er det mange krav om fremføringer. Å fremføre har jeg konseptualisert til å dele. Vi deler i dag på sosiale medier, vi deler hva vi har gjort, i en innlevering til lærer, vi deler hva vi har lært, med sensor på eksamen, og vi viser frem til venner og familie. Skal du bli god på deling og å presentere, må du vite hvordan du best presenterer, og hvilke verktøy du kan bruke.

Å dele kunnskap har vært en viktig del av den tradisjonelle skolen gjennom fremføringer, prøver og ikke minst eksamen. Skal du bli god på deling, må du vite hvordan du best deler, og hvilke verktøy du kan bruke. Del 3 tar for seg hvordan du kan presentere et stoff på best mulig måte. I tillegg vil du lære hvordan du kan dele lovlig på Internett og nå mange lesere eller seere.

I dag deler vi mer eller mindre alt med alle, både på godt og på vondt. Når stadig flere deler ressurser med andre, oppstår det en ny åpenhet som gjør at stadig mer informasjon og kunnskap blir tilgjengelig for flere. En god ressurs som blir delt mange ganger i et nettverk, går derfor igjennom en form for siling. Jeg vil tro at få ønsker å dele informasjon som er feil, middelmådig eller lite interessant. En slik form for deling har vi aldri tidligere hatt. Når mange deler en artikkel, blir det en form for kvalitetsstempel. Den deles ofte fordi den har et interessant og godt innhold, fordi den har et morsomt innhold eller fordi meningsytringen er engasjerende. Men hva som er middelmådig informasjon er også subjektivt. Samtidig har vi utviklet en bevisstløshet rundt deling, og vi har fått en deling av falsk og dårlig informasjon. Forskjell på disse delingsalternativene ligger hos delerne. Noen leser bare overskriften, og det spekulerer tekstprodusenter i. Andre er politisk eller religiøst motiverte. En del leser artikkelen nøye og setter sin ære i å dele riktig og interessant informasjon. Den som deler er med på å spre Skal vi bli gode på å dele rett, riktig og god informasjon, må vi lære oss informasjonskompetanse, og vi må lære å presentere informasjon på lovlig, etisk og riktig måte.

Å dele
Å dele – digital studieteknikk
Pomodoro-teknikken

Pomodoro-teknikken

Det å jobbe i etapper har mange funnet effektivt. Den såkalte Pomodoro-teknikken er blitt svært populær de par siste årene, og ble utviklet på 80-tallet av italienske Francesco Cirillo.[1] Det er en metode for å disponere tiden mer effektivt. Cirillo var misfornøyd med egen effektivitet i studietiden og begynte å bruke en tidtaker fra kjøkkenet for å styre tiden.

Pomodoro-teknikken
Cirillo oppkalte metoden etter timeren han fant på sitt eget kjøkken. Den var formet som en tomat – en «pomodoro»”.

I samlebåndsarbeid i Norge har vi tradisjon for en times arbeid og ti minutter pause. Cirillo brukte 25 minutter som arbeidsøkt, og fem minutter pause. Dette fungerte så bra at han tenkte at mange andre også kunne bruke teknikken. Han markedsførte teknikken gjennom sin bok The Pomodoro Technique. Teknikken har stadig oftere blitt brukt i profesjonelle team. Pomodoro-teknikken i kortform handler om å gjøre én aktivitet av gangen. Lag deg en liste over hva som skal gjøres, altså bryt ned arbeidet i etapper, og plasser så det viktigste øverst.

  • Lag en liste over gjøremål. Du skal kun jobbe med én enkelt oppgave. Viktigst av alt: Du skal ikke sjekke e-post, ta telefonen eller surfe innom nettaviser. Slå av lyd og varsler på alle enheter. En arbeidsøkt er på 25 minutter.
  • Når en økt er ferdig, skal du alltid ta deg en liten pause på 5–10 minutter. Du skal ha tid til å fylle koppen din og svare på en SMS eller e-post. Da får også hodet ditt tid til å fordøye det du nettopp har lest.
  • Når en oppgave er ferdig, stryker du den ut. Slik ser du at det går fremover. For hver fjerde økt tar du en lengre pause på en halv time. Husk at hjernen trenger jevn tilgang på veske og glukose; pass på blodsukkeret ditt. Skal du yte, må du passe på at hjernen er i topp form. Husk at hjernen alene står for opp mot 30 % av det daglige energibehovet vårt. Det beste er å spise mat med mye fiber, fett og proteiner, slik at kroppen selv lager sitt sukker.

[1] Francesco Cirillos nettsted om metoden.

Nettstedstatistikk

  • 1 517 treff

Få epost ved nye innlegg

Oppgi epostadressen din og motta varsler om nye innlegg.

Bli med blant 47 andre abonnenter

Follow

Get the latest posts delivered to your mailbox: